Høyt sideforhold og 2-liner prinsippet har eksistert lenge innen paragliding. Jeg tenker da ikke bare på Markus Gründhammer`s Deathblade, men helt tilbake til 1989-1991! Siterer meg selv fra 100 år Jubileum boka Tiden flyr: 

«Magistair (Alies de K), en ekstrem eksperimentell skjerm med bare to rekker av liner. Denne skjermen kom aldri i produksjon. Harald Horvei fikk som eneste nordmann en prøvetur med den da han besøkte produsenten i 1991. Han fikk streng beskjed om å fly rett fram, ingen krappe svinger! Foto: Roar Skuggedal»

Her Trilair (1989) som Magistair (1991) var en oppfølger til. En svært krevende vinge å fly. Halve det norske landslaget hadde den.

Ailes de K pushet også grenser med kontroversielle Pantair (1990). Jeg fikk min aller første skikkelige distansetur med den.

Fra SKYSUG:
«Mentor Roar Skuggedal er med. Han mener det vil være en fordel med hvassere redskap og foreslår at jeg låner hans Ailes de K Pantair. Nyskapningen flyr raskere og glir bedre enn min mer sedate vinge, men har også visse ubehagelige egenskaper. Hvis midtre del av fronten klapper inn – frontkollaps – stuper vingetippene forover til de møtes. Og blir der! Ikke ulikt en foldekniv som lukkes. Oppførselen kommer av to tynne glassfiberspiler som stiver av vingens forkant – leading edge – en over og en under celleåpningene. Vingen kan ikke pakkes på vanlig måte, den må rulles opp som en pergamentrull. Jeg er småredd for råskinnet. Rister av meg skepsisen og tar imot tilbudet.»

Fotoet tok jeg av Roar på en prøvetur i Årvollbakken umiddelbart etter at vingen kom i posten. Ja, Pantair hadde sine nykker men fikk nok et delvis ufortjent dårlig rykte, og var vanskelig å få solgt brukt!