| Name | Lars Sletten |
| ********** | |
| Subject | Dagens konkurranseform |
| Message | Hei Frode, leste artiklene du har på siden din om hvordan fart er så viktig for å gjøre det bra, jeg kan ikke være mere enig, og jeg har flere ganger påpekt dette, måtte bare kommentere på Fb siden min «Hei dere, lenge siden jeg innså at å det ikke er særlig givende å konkurrere under dagens konkurranseform og de nødvendige vinger, å vektlegge fart så sterkt når nettopp fart er det som vil destabilisere en paraglider er ikke særlig lurt. Når de vingene som trengs for å henge med er så spissa at selv testsentrene nekter å fly dem, testpilotene tør rett og slett ikke å teste dem. Disse vingene i kombinasjon med konkurranser som vektlegger fart som høyeste scoringsfaktor, ja da har man en temmelig tvilsom kombinasjon. …Og vi ser jo nå at det jukses med utstyr over en lav sko, selv de aller beste flyr utstyr som langt fra er det som kan kjøper som hyllevare …FYSH! Hele systemet med organiseringen av konkurranser skulle vært utsatt for en revolusjon, for visstnok er det under 1 % av den totale pilotmassen som er villig til å fly slike vinger i dagens konkurranser. Det kan være knall gøy å konkurrere, men da må man innse at en paraglider fungerer aller best når den flys relativt sakte uten å senke angrepvinkel særlig mye, og at disse farkostene IKKE er egnet for flyging i mye vind og turbulens. Reglene må skrives om helt fra bunnen, så vil dette få en oppsving igjen! Regler som muliggjør individuelle flyruter innenfor et avgrenset område og der taktiske og flytekniske ferdigheter teller mer enn å fly «i kø» som dagens konkurranser går ut på (man trenger i prinsippet bare å være flink å sku bobler, samt tørre å gi full gass mellom boblene)., da ville flere av de virkelig gode pilotene dukke opp igjen» |
fridistanse.no
– avansert paragliding
Enig med mye av det Lars skriver. Heldigvis har vi alternativer som XC-open, og hjemme i Norge Milslukern, som innebærer et alternativ til «råkjøret».
Ønsker likevel å påpeke at mange piloter synes «race» er morsomt og spennende, og at det således er et behov som dekkes ved slike konkurranser med «korte» distanser på gode dager, og full fart i et begrenset område. Personlig har jeg alltid vært stor tilhenger av å utnytte flydagen maksimalt i forhold til været, dvs. sette så lange oppgaver som mulig i mest mulig variert område. Et eksempel er den 97 km lange T/R-oppgaven via Heidalen vi satt i Vågå under Nordisk 2013, som tok rundt 5-6 timer å fly. Også den lengste norske konkurranseomgangen i norsk historie. Hvorvidt dette skjer er også avhengig av stevnelederen; jeg har hatt glede av å delta med Calvo og Steve Ham som stevneldere i Piedrahita, noe som har gitt oppgaver på 145 km rett linje. Mao. velg konkurranse og stevneleder tilpasset dine ønsker.
Det er også et personlig valg hvilken vinge man flyr og hvor spisset vinge man ønsker å velge, til syvende og sist et spørsmål om hvor stor risiko man er villig til å leve med. Likevel tror jeg at EN-D godkjenningen av en del toppytere kan virke som et «godkjent»-stempel på en vinge som egentlig kun en liten gruppe piloter kan håndtere fullt ut, og dermed fungere som et trekkplaster for noen. Jeg mener det er helt klart at EN-D kravet til toppytervinger har vært uheldig, og at man må tilbake til en egen konkurranse-klasse med et enkelt sett parametere som angir begrensningene (noe ala det man hadde frem til VM i 2011, og som det nå jobbes med i CIVL for å innføre på nytt i en annerledes versjon). Dette vil lette trykket på et EN-system som ikke er laget for å godkjenne slike vinger.
AK
Flott resonnement, Arne.
Individuelle valg er viktig.
Ingen trenger å gjøre eller velge som andre gjør, men det
sosiale er altid viktig og da blir det som det blir.
Da får hver enkelt satse etter egen begrensning uten
at det går ut over andre 😉