TURBOFLYVING

                                           Av Frode Halse  


I utgangspunktet bør man ikke starte i vind som er på grensen til det kontrollerbare. Kontroll er nemlig nøkkelordet. Å la seg fyke av gårde på lykke og fromme med  begrensete muligheter til å påvirke hvor det bærer er fjernt fra godt flyvett. Beruselsen man føler når GPS`en medvinds viser mellom 60 og 80 km/timen (PG) vil raskt kunne snu seg til "bakrus"! Dess mindre kjent man er i et området dess større sikkerhetsmarginer må man legge inn  fordi man ikke vet nok om topografi og lokale vindfenomener.

ØKT FART, ØKT REKKEVIDDE
Hvis man derimot opplever en passe sterk høydevind etter å ha skrudd seg opp eller får en vindøkning underveis da er tiden inne for å utnytte denne fordelen ! Den økede bakkehastighet medvinds gjør at du glir lengre pr. tidsenhet. For å oppnå maksimalt lang glistrekke opplyser lærebøkene at man skal ha flyfart som gir minimum synk, altså ikke beste glidetalls flyfart ! I denne situasjonen vil du kunne dekke lengre strekker mellom løftområder enn ellers. Boblene trenger rett og slett  ikke å ligge så tett. Skal du fly virkelig langt vil du kunne rekke over en lengre distanse før termikken svekkes mot kvelden.

Et godt hjelpemiddel for å fly med korrekt hastighet for maks glidetall er Mc Cready-prinsippet. For å bruke det må du ha en vario som har denne funksjonen innebygd og  fartsprobe må være tilkoblet som måler hastigheten din  "i luftpakken", ikke bakkehastighet. I varioens manual kan du lese hvordan man får matet inn hastighets- polaren for  vingen din. Når alt fungerer vil varioen til enhver tid kunne opplyse deg om hvilken hastighet du  skal holde for å oppnå beste glidetall. 

VANSKELIG TERMIKK
Største vanskelighet ligger i å tøyle termikken. Dess sterkere vind dess sterkere må termikken være for å klare å "brøyte seg opp". Bare de sterkeste boblene går høyt, de svakere blir kuttet av og fliset opp i lav høyde. Det er derfor ekstra viktig å beholde  god høyde. Havner man for lavt er man helt avhengig av å finne de få sterke boblene som går høyt for å komme seg opp igjen. Hvis mulig vil det være en fordel å fly taktisk på skyene (plassere seg i forhold til dem og skyløftet) slik at man ikke er avhengig av bakken og den flisete termikken der nede.

Mange av de boblene som går mest vertikalt opp gjennom meget sterk vind vil være så vanskelig å skru at det lønner seg å "stå" i bobla og ta heisen opp slik . Eventuellt kan man fly et lite åttetall, hele tiden med fronten mot vinden. Boblene som er halvsterke og derfor drifter mye med vinden holder man seg i ved å fly i seige ovaler.  Det er kanskje enklest å beholde  denne type bobler hvis man plasserer seg slik at man har større tendens til å falle ut på motvindssida enn medvindssida. Faller du ut er det nemlig som regel lettere å finne tilbake til og entre ei boble som ligger medvinds.

Termikksøyler som har en skråning å lene seg mot har lettere for å  vokse seg store og slå seg opp gjennom vinden. Det samme gjelder for lesidetermikk men å skru denne opp i sterk vind er å be om trøbbel som man bør være i stand til å takle.

FARER
Følg godt med skiftninger i værbildet underveis slik at du raskest mulig kan komme deg unna eller ned hvis det trengs. Vindgust fra ei regnbyge vil f.eks kunne gi ei vindøkning som gjør at du ikke lenger er trygg. Henger du høyt ,har dårlige landingsmuligheter og ikke unnslipper bygevinden kan det lønne seg å stå imot og ikke lande  før den kraftigste vinden har passert deg.

Vær obs på at termikkgeneratorer som ligger i et kompresjonsområde vil ha  vanskelig for å levere "varene" ! Dette kan f.eks være et fjellplatå. Vær derfor forsiktig med å oppsøke en generator i sterk vind hvis det er fare for penetrasjonsproblemer om du ikke får løft og dermed ikke kommer deg over kompresjonen. Resultatet kan fort bli at du rygger !  

LANDING
Før eller senere må man ned ! Spesiellt hvis det blåser på tvers av en dal vil det enkelte ganger være smartere å lande i et mer åpent område over dalen for å unngå dalens turbulens. Det er bedre å få et ekstra stykke å gå enn å skade seg.  

Flyr man "flatlands" i for eksempel  Sør-Afrika eller Australia kan ryggende landing være enkelt. I  kuperte Norge er det verre, vi ønsker ikke å bli dratt horisontalt  etter landing !  Må man lande ryggende i stor fart (mer enn ca. 8 km/timen ) er en anbefalt metode (PG) at man fra en til to meter over bakken trekker hardt i C-raiserne slik at man delvis deformerer vingen og  tar noe av piffen ut av den farlige "spinnakerperioden" hvor vingen står vertikalt mot vinden på  vei ned mot bakken. Man klarer nok ikke å lande stående  på denne måten men må prøve å få vridd deg rundt og tatt fallskjermrulle. Dette er en ekstrem teknikk for en ekstrem situasjon hvor det viktigste er å unngå dragging.  Blåser det svakere  lander man selvfølgelig på normalt vis.

                           (Tidligere publisert i Fri Flukt 3/98.)  

                                      (Revidert 19.03.2004)