Historien kom ikke rekende på ei fjøl. Les HISTORIEN BAK HISTORIEN !
=NIMBUS=

 



Av Frode Halse


Erik Bjørndal på Kvitegga -95.

Svein Bjørnseth -94

Bjørnar Christiansen i Vågå -93.

Frode Halse i Vågå-94

Jens Hinderaker -91

Øyvind Kindem i Annecy -00

Lars Sekse i fotoautomat på Voss-01 !

    Erik Bjørndal       Svein Bjørneseth  Bjørnar Christiansen    Frode Halse       Jens Hinderaker      Øyvind Kindem       Lars Sekse

Roar Skuggedal på Egge-93. Foto: Frode Halse

Lars Sletten i lufta på Superlørdag

Per Arne-00

Gunnar Sæthre i Verbier -93.

Helge Vedaa -93

Svein Vetti -01

Roar Skuggedal

Lars Sletten

Per Arne Soldal

Gunnar Sætre

Helge Vedaa

Svein Vetti


Sommeren 1992 fløy Hans Engelsen Eide to ganger med paraglider fra Vole til Frya. Det var 62 km og norsk distanserekord. Begge gangene ble han stanset av solgangsbrisen fra Mjøsa som kan forplante seg langt oppover Gudbrandsdalen.  Denne sterke motvinden er et stort problem for sakteflyvende paraglidere, man ville derfor prøve å forbedre distansen ved å starte lengre nord enn Vågå. Valget falt på Bismo, lenge brukt startsted for distansesultne  hg-piloter.  

Denne sommeren holdt Knut Løndal et foredrag på Rikssenteret. For lydhøre pg-piloter øste han generøst ut opplysninger om termikkgeneratorer og rute- alternativer for strekka Bismo Vågå. 
Med disse viktige opplysninger innhentet og stadig bedre paraglidere å fly med  (et ”svimlende” glidetall på 1 : 7 !! ) øynet pg-folket nå muligheten til å fly langt fra Bismo. 
Samme sommeren gjorde Per Arne Soldal og Hans E.E. et par forsøk  derfra men uten å rekke Vågå. Sesongen –93 ventet derfor alle pg-piloter med distanse- ambisjoner på DAGEN da Bismo-nøtta skulle knekkes….. 

 

BISMO
Vågå lørdags morgen 19. juni –93. Det er høytrykksvær med knallblå, skyfri himmel og nullvind. PG-NM starter først på mandag men mange piloterer allerede på plass for å fly seg varme. På Rikssenteret går diskusjonen høyt, er dette distanseforhold? 
Ved 10-tida fylles noen biler opp med optimister og det rattes mot Bismo. Langstrakte Vågåvann passeres, blikkstille speiler det kun noen gryende cumuluser. Norgesrekordholder Hans E.E. har ikke tro på dagen og satser på skitrening i  Stryn i stedet. Fresende opp lia på Bismo i Per Arne`s Ford Scorpio konstaterer vi bekymret at den utvendige tempmåleren viser kun et par grader varmere i dalbunnen i forhold til høyfjellet. Stemningen i bilen synker, dette blir neppe superbra ! Så feil kan man ta. 
Vi er ikke nok fortrolige med stedet til å ville bruke hg-starten på steinfyllinga. Der står Werner Johannessen og Knut Løndal og rigger hanggliderne. Ved sida av steinfyllinga går ei rørgate som visstnok er en pålitelig termikktrigger.  Vi vil isteden starte fra den litt høyere fjellknatten rett ovenfor den store masta. 
Lars Sletten forteller:
Vel framme på start Aursjøen; været var fortsatt fint og klart, små cumulus høyt over Jotunheimen, men ikke utpreget kraftig utvikling. Svak vind fra sør inn på start.”  
Vingene spres ut over lyng og mose. Det hersker en nervøs forventning. Mange kompetente er på plass og konkurranseinstinktet våkner. 

Bismo. Photo: Frode Halse

Erik Bjørndal: Starten på Bismo var elektrisk. Jeg var ganske fersk den gangen, og startstedet var fullt av forbilder. Alle heltene var overraskende åpne og virket oppriktig interessert å skape et godt sosialt miljø. Dette var samtidig opplading til mitt første NM. Vi ventet en stund før vi tok av, frykten for å bøste lå vel latent og lurte.” 
En fersk pilot ofres først, han klarer ikke å ta termikken men synliggjør boblene han flyr igjennom på sin humpete vei ned til dalbunnen! Per Arne er som vanlig offensiv, starter først av de hotte ca kl 11:45, skrur seg greit opp for så å måtte topplande pga sviktende vario. Mens han fikser varioen starter jeg kl 12:00, deretter følger Roar Skuggedal. De fleste andre følger på den neste timen. 
Erik:
”Plutselig ville alle ut i lufta. Det begynte å blåse opp, så vi skjønte at det var ting på gang. 
Noen stakkarer sleit fælt med dukene sine i vinden som bare tiltok.” 
Passering Bismo sentrum. 


13 paraglidere er etterhvert på vei mot Vågå! 
DIREKTEKURS?
Roar går som den første rett opp i marsjhøyde over start men  får snart selskap. 
Gunnar Sætre: ”Eg starta i lag med Jens Hinderaker, og kom ganske raskt opp i ca. 3000 m.o.h. Når me var oppe i ca. 3000 m over Bismo kan eg huska at me fekk Eirik Røv inn på radioen. Han låg i ca. 2000 m.o.h. ved Bondalseidet. Etter å ha kryssa den trange dalen ved Skjåk, flaug Jens inn på platået, mens eg var feig og tok vegen via Lom.”  
Lars Sletten:”…snart fikk jeg en boble rett over rørgata, og skrudde denne hele veien til 3100 moh, Jeg husker at jeg var forbløffet av hvor jamn og lite rotete den var, rene heisen !! ” 
Også Per Arne og Øyvind Kindem kommer raskt høyt og legger av gårde. De tar forskjellige rutevalg.   
Per Arne:
Ulempa med omstarten var at eg tapte tid og kom bak teten. På grunn av dette flaug eg større deler av turen utan nærkontakt med andre pilotar. Fordelen med å ligga bak var at rutevalet vart enklare. Eg observerte blant anna at det var nokre pilotar som låg for langt inne på platået bak Bismo, og hadde problem med å komma seg opp (eg trur Jens Hinderaker var ein av desse). Eg valde difor ei rute som låg så langt framme mot dalen at eg heile tida hadde mulighet til å skli ut dersom eg kom for lågt. Elles var det ikkje større problem under vegs, og eg var aldri spesielt lågt.” 

Øyvind:” Me starta og eg kjende allerede i første bobla at her var det bra. Me flaug innover platået mot Horrungen på nordsiden av Finndalen og nedover mot Vågåmo.” Dette er dristig flyving men det er absolutt korteste vei til Vågå og han lykkes, såvidt! 
Svein Vetti: Flaug åleine, men såg ein del andre for eksempel Øyvind Kindem som kom veldig lavt i Heidalen.” 
Lars Sletten tar også direkterkursen: ” Jeg så at det var flere paraglidere veldig lavt nede i dalen ved Lom, de hadde tydeligvis fulgt dalsiden, så dermed var avgjørelsen grei – Rett inn i ødemarka mot Finndalen. Fløy lenge innover fjellet uten noe spesielt løft eller synk, bakkefarten var bra. Siktet på de små nutene som fantes, og prøvde å finne noe medvinds av disse.Tilslutt fant jeg en 3 
meter jeg bare unntaksvis lavere enn dette.” 
Roar  safer et stykke mot Lom:” Noen km  sør for Skjåk 

Over Bismo. Foto:Lars Sletten

sentrum fant jeg svakt løft i et bekkeskar –  uhyre marginalt med god avdrift innover fjellet – med stor risiko for å gå valgte jeg å følge det – var så lavt at jeg ikke ville rekke ut igjen”  
Lars Sletten høyt over Bismo. Valgets kval: Mot Finndalen (venstre, indre rute) eller via Lom (høyre, ytre rute)?
Fjelltoppen over venstre kne er Horrungen.

DE UHELDIGE
Roar klarer seg mens Jens må ned etter 20 km:”For min del så var dette en sorgens dag, da jeg som eneste pilot presterte å lande i Finndalen…”  Finndalen er lang og seig å gå ut av, tøff skjebne! 
Svein Bjørneseth satser friskt men lander innpå vidda etter 20 km. Det koster ham to og en halv times gange ned til Solsideveien. 
Helge Vedaa lander  innpå fjellet  etter 7 km. Bjørnar Christiansen klarer så vidt å unngå landing i det samme området. 
Bjørnar:” Så flere skrudde seg opp inne mot Horrungen. Ble liggende en halv time å fly heng med småtermikk på en liten høyde før det lille vannet sørøst for Horrungen. Var ved et par anledninger lavt og nær ved å lande.”  
Bjørnar klorer seg videre lavt og får tilslutt belønning for strevet:” Da jeg kom inn mot Skaihøi ble det bedre og bedre til det tok av og bar til skybas. Etter dette var det enkelt og var ikke under 2500 meter før jeg måtte ned ved.....”
Helge på sin side har hatt ei hard landing, han har brukket ene armen og har en stri tørn med å gå ned til Skjåk . 

(Brukket arm og  nr.13 på resultatlista, ikke det at jeg er overtroisk men...........!!)
  
Tilbakeblikk mot Lom. Foto: Frode Halse VIA LOM
For meg går det trått. Klarer ikke å skru meg opp skikkelig ved start og blir liggende å skrape på fjellplatåkanten i retning Lom. Av frykt for ikke å finne nok løft tør jeg ikke å fly lavt inn over vidda. Ser misunnelig på de som høyt oppe sklir på direktekursen mot Vågå. Den defensive flyvinga gjør at jeg som Gunnar  Sætre og Lars Sekse må ta omveien om Lom. Lars Sekse må lande 2 km etter Lom under den bratte sørøstvendte fjellveggen av Tronoberget og scorer  22 km. Bare en Lars igjen (Lars Sletten)! Selv kommer jeg lavt inn i samme veggen, hører over radioen at to følgebilsjåfører diskuterer min håpløse situasjon og erklærer meg ”nede”. Ikke faen, denne fine veggen må da produsere noe! Snuser omkring, stadig lavere men finner omsider ei 4 m/s boble og skytes oppover med  granitten bare 5-10 meter fra vingetippen. Avslutningen på veggen kommer raskt, jeg bikker over den og inn på fjellvidda.Der entrer jeg ei søyle på 3-4 m/s som aksellererer til 5-6 m/s 
Ytre rute: Frode`s tilbakeblikk  10 km etter passering Lom.

 

før den topper ut i 3200 meter!
EVENTYRLIGE FORHOLD  
Cumulusene har nå vokst seg store. Det er en fryd å duppe under dem over Sterrringhøi (1539 m) og Skaihøi 1590 m)  i retning Vågå.  Omveien via Lom har tatt tid så jeg ligger  et stykke bak tetgruppa. Lars er en av dem som ligger foran. Han forteller: ” Nå var vi 3 (Lars,PerArne, Roar, red.anmerkn.) som fløy parallelt, og med ganske stor avstand ( 200 m ? ) Kursen var rett mot Vågå, rett over de høyeste toppene, og bakkefarten var veldig bra. Forholdene fra Bismo og ned til Vågå var rett ut sagt eventyrlige, løft rundt 3 – 5 ms, og bare sporadisk turbulens, boblene lå som perler på en snor, slik at vi mesteparten fløy rett fram, av og til store, late 360’drivende med vinden. Idyllen ble av og til avbrutt av en og annen 60% innklapp, og påfølgende uttak av spinn……….noe som var fast takst med en proto VT 501,( I dag hadde jeg antakelig ikke turt å fly den i slike forhold….. )”  
Per Arne:
Ein episode eg hugsar spesielt var at eg låg over Skaihøe, ca. 150 m rett bak Lars Sletten og på skli mot ei lovande sky. Han flaug på den tida ein prototype (Falhawk trur eg) som han hadde trimma sjølv. Heilt uventa (det var ikkje spesielt turbulent) fekk han ein frontkollaps med etterfølgjande høgdetap (men heldigvis ikkje rotasjon). Sidan eg flaug rett bak han, var eg spent på kva eg ville møta. Ingen ting skjedde...” 

I svak medvind surfer jeg ei skygate en halvtimes tid. Det går som på skinner, avstanden til Vågå krymper raskt men kulda blir etter hvert problematisk. På tross av tykke votter fryses hendene følelsesløse, de lar seg ikke gjennopplive og jeg begynner å vurdere om en lang distanse virkelig er verd et par ødelagte hender. Ei mil før Vågå bare MÅ jeg ned i  1500 meters høyde for å varme meg. Fingrene tiner og neglespretten er nådeløs men  de opptinte hendene gir motivasjon til å fortsette 
Ved Finndalens avslutning velger pilotene igjen litt forskjellig kurs.
Roar: ”Ved utløpet av Finndalen tok Per Soldal og Lars Sletten meg igjen. Det var rart å ligge i 2400 og se de andre i tomrommet 7-800 meter over seg. Tror Per valgte en kurs godt inne på platået , mer i retning Rondane mens Lars gikk ganske langt ute i dalen retning Vole – selv valgte jeg en kurs midt i mellom.

Ut av Finndalen, Vågå litt til høyre. Foto: Frode Halse

Ut av Finndalen etter å ha fløyet indre rute siste delen. Vågå ligger litt høyre, den grå massen i midten er  Jetta-platået.

Roar, Lars og Per Arne har æren av å være de aller første pg`er noensinne å  ankomme Vågå fra Bismo! Ankomsten annonseres over radioen.  
Lars: ....og Roar kom over radioen ; ”3 paraglidere kommer i stor høyde rett mot Vole.”...” Da var man litt sjef .”  
Roar: ” Det var ganske coolt  å fortelle at vi kom fra Bismo.” 
Noe senere kommer jeg og velger som Roar å fly rett mot Vole.
 

Ved Blåhø. Foto:Erik Bjørndal

VÅGÅ 
På glistrekka mellom  Finndalen og Vole får jeg selskap av Erik. Han forteller: ” Fram mot Skaihøi gikk det relativt greit, men jeg måtte nesten helt bort til Bukkehaugan før jeg turte å stikke mot Jettaplatået. Der holdt jeg følge med Frode en bit, for jeg var ikke særlig kjent videre vestover.” 

Sammen flyr vi siste stykket mot Vole og ankommer litt lavere enn starten. Det er mange som starter derfra men de fleste ser ut til å falle igjennom. Erik og meg derimot er skikkelig i siget, vi skrur oss opp med den største selvfølgelighet og glir mot Skagsnebb og etter hvert Lalm. Erik kommer seg derfra greit over i Heidalen og videre ned i Gudbrandsdalen. De som flyr via Blåhø (1617m) kommer seg ekstra høyt og får et godt utgangspunkt for fortsettelsen men det er ikke bare enkelt.  
Erik Bjørndal over Jettaplatået,Blåhø i skyggen til venstre.
Øyvind hadde lita tru på dagen og stilte til start i bare 
dongeribukse,T-skjorte og ei skijakke. Nå straffer det seg. 

Øyvind: ” Bakom starten på Vole inn mot Blåhø, kom eg opp i 3400 meter (ein personlig høgderekort for meg på Vågå) og eg begynte å fryse så jævligt at eg og skjermen rista.” ”...eg kjente forfryselsen av fingrene mine i to år
etterpå og det har blitt lettere å forfryse dei etter denne turen, så ta med gode hansker og klær.” 
Per Arne: ”
Blåhø er det høgsta punktet i området og har såleis også høgst skybas. Her fekk eg ei mektig fin boble som bar opp til skybas i 3400moh. Med dette som utgangspunkt kunne eg gli tilnærma ubekymra til platået ved Heidalen.”

Ned Heidal. Foto: Lars Sletten
Lars Sletten på gli fra Lalm i Ottadalen til Heidal.
Lars har et stort øyeblikk da han passerer Lalm: ”Den nye Norgesrekorden lå rundt Lalm, og her lå jeg, 5 km unna i 3500 moh.Vi kom til å få en ny rekord den dagen !!!!! Den følelsen kommer jeg aldri til å glemme så lenge jeg lever,så stort at det vanskelig lar seg beskrive.Et av mine absolutte høydepunkter som pilot. Av ren skjær glede meddelte jeg over radioen ” Over Lalm i 3000 meter, Norgesrekorden er slått !! ” Like etterpå kom det en stemme over radioen (østlandsdialekt ) ” Og det tror du blir deg…….” Det var nesten komisk å høre hvordan misunnelsen lyste av tonefallet...Jeg vet ikke hvem det var,  men det var tydeligvis ikke populært at (en nordlending ) jeg lå først og best an. Har tenkt litt på dette i ettertid – hørtes ut som en bortskjemt pappagutt fra Bærum,  som har fått nei for første gang i sitt liv…. JEG BARE NØT LIVET MAX !!!!!! Fra Lalm fløy jeg direkte over inn i Heidalen, og som vanlig ble jeg ikke skuffet, faktisk var det så bra, at jeg satte ny høydepers. 3750 moh på varioen..”   


....At Lars jublet litt tidlig spiller ingen rolle, han  passerte jo uansett  den gamle rekorden på  62 km et stykke nede i Heidalen.

ETT ØYEBLIKK OVERLEGENT HØYT, DET NESTE.....
Et stykke bak Lars passerer jeg Vågårusti overlegent høyt og ser  en skjerm som henger håpløst lavt. Jeg sender en litt spydig melding over radioen. Virkningen er voldsom! 
Roar: ” Tilbake i trøbbel i Lalm ba jeg adjutant Røvang (følgebilsjåfør, red anmerkn.)om vindretningsindikasjon på radioen samtidig som dine oppmuntrende ord om stakkar i trøbbel kom over radioen. Dette tente meg til videre innsats (var egentlig ganske fornøyd allerede) noe som medførte hard banking opp til 2000 m. Du vet hvor vanskelig den lille eggen som går ved Lalm er mht å løsne skikkelig – det at jeg kom opp igjen indikerte at dagen var i ferd med å bli skikkelig bra. Kryssa til Heidalen i 2400 – fikk når jeg kommer over i Heidalen til min overraskelse  øye på en sjaber Firebird med Vetti hengende under langt ute i dalen lavt. Han vima verre men kom seg videre utrolig nok skulle det vise seg.”  

 

Selv gjør jeg en dobbelt-tabbe og blir effektivt jekka ned. Første: kommer til Lalm i 1900 meters høyde, bryr meg ikke om å tanke mer høyde over termikkgeneratoren Jukulbergi (er beruset av hvor greit det har gått…)men flyr på direkten over i Heidal. 
Kommer med nød og neppe over fjellet, akkurat tidsnok til tabbe nr. to : får en lang skyggeperiode på andre sida! Skliende sørover i Heidalen prøver jeg desperat å komme meg opp. 
Tyner de siste kilometrene ut av høyden før jeg kl 17:15 småforbannet lander på Faukstad. Har satt ny personlig rekord og har, uten å vite det da, en kort kort stund ny norsk rekord med mine 67 utflydde kilometere. De foran meg har nemlig ikke landet ennå! 

Ved enden av Heidal, Sjoa rett frem. Foto: Erik Bjørndal

Erik Bjørndal ved enden av Heidal. Skyene sørover bygger kraftig...

 
OVERUTVIKLING
Dagen har så langt utviklet seg nærmest ideelt med ikke for store skyer, høy skybas og medvind i den retning vi ønsket å fly! Nå går skyene mot overutvikling. Ca kl 17:00 passerer de første pilotene tettstedet Sjoa (dalskillet Heidalen – Gudbr.dalen) og får kontakt med overutviklende cumuluser. Noen av dem blir nimbuser. Kombinasjonen truende skyer og økende motvind tvinger Øyvind, Gunnar, Roar og Bjørnar ned mellom Sjoa og Kvam. De lander etter henholdsvis 79, 79,3 , 80 og 81 km. 
Roar: ” Det ble skyflyging ned til Sjoa hvor det hele ble krona med å bli sugd opp i en stor Cumulus i 3450 m. Med full stirrup/og øra inne var det ok igjen å se i retning av Kvam. Her bygde det for øvrig en stor bygesky som P Soldal var i ferd med å fly rundt. Alle viste nå at det var rundt 7-8 personer som hadde passert den gamle N- rekorden og derfor kunne bli eier av den nye så jeg pusha videre. Imidlertid måtte jeg gi meg i Kvam etter 80 km ” 
 

Nimbus ved Kvam. Foto: Bjørnar Christiansen

Gunnar: Over Kvam, eller litt lenger øst låg det ein solid nimbus, og eg høyrde på radioen at Per Arne var i lufta i nærheten av Kvam. 
I åpningen av Heidalen mot Kvam var eg i ca. 3000 m.o.h. og eg flaug mot Torgeirkampen. 
Under kryssinga av dalen kom eg i ekstremt synk og kraftig motvind. Eg måtte landa ryggande inn på et jorde rett sør for Torgeirkampen, mellom Sjoa og Kvam. 
Øyvind Kindem landa nokre få hundre meter bak meg.”

Øyvind: Eg såg nokon som kom seg opp på fjellet før Kvam, men etter det eg huska, så låg det ei diger sky der i full overutvikling. Eg prøvde meg bortover, men fann berre synk. Dette førte til at eg måtte ned å lande ved hovedvegen på nokre bakker.”
Bjørnar Christiansen nærmer seg nimbusen ved Kvam.

BARE FIRE IGJEN
Erik, Svein, Lars og Per Arne klarer seg videre, eller kanskje mer korrekt ;er heldige med timingen og/eller tar sjansen på å fortsette. Værmessig er dagen  kjørt. Det er lite håp om at turen kan fortsette sør om kjempeskyene.  Nå gjelder det å ta ut de siste kilometrene av turen.  Erik og Svein forsøker å fly rundt skyene på vestsida av Torgeirkampen. Lars og Per Arne flyr på østsida via Kvam.  
Erik: ”Da vi (Erik og Per Arne,red. anmerkn.) hadde passert Svartkampen ved Faukstad, ble jeg urolig over en Cumulunimbus i øst som var blitt svart og svær. Det så ut som om den lå over fjellet rett øst for Kvam. Der skilte vi lag, jeg prøvde å krysse NordFron-platået i sør, i forhåpning om at jeg ville nå fram til den sydvendte fjellsiden ved Vardfjellsætra. Der var det gløtt av sol i sør, dette gikk jeg for. Da jeg stakk for den lange glituren, hadde jeg ca 3100 moh og var happy sailing. Jeg oppdaget for sent at høydevinden var kraftig mot (burde vært mer aktiv med GPSen og brukt stirrup tidligere). Jeg landet knappe 150m fra et supert heng syd av Steinsætrin, som sannsynligvis kunne holdt meg oppe til regnværet var over lenger øst. Men der sto jeg med ny pers og var vel egentlig fornøyd, bortsett fra at jeg hadde landet midt oppe på fjellet i 1200 moh, og lurte på hvor jeg skulle gå for å skli meg ned til de andre i dalbunnen. Det ble en lang gåtur, for ikke å snakke om den hårete starten vest av Skjedalen.....” 
Hadde Erik lyktes med med denne unnvikelses-manøvren ville kanskje han ha kommet lengst! Distansen hans ble 79,8 km.  
Lars: ” Fulgte vestsiden av Gudbrandsdalen, og hadde ingen problemer med høyden, faktisk begynte jeg å bli litt bekymret over de økende skyene, de så rett og slett ikke helt gode ut.” ”Med Sjoa på min venstre side, begynte jeg å jobbe for å miste høyde. Skyene begynte å se truende ut, og i 3000 meter følte jeg meg utsatt, skulle det dannes CB. Jeg skled nedover mot Kvam, og kom inn et stykke over den kanten som stikker ut i dalen på vestsiden. Kanskje det var hang her, for vinden blåste jo ned dalen……?
Vinden kom OPP dalen ( SØ ), og jeg befant meg i tidenes rotor, BIG MISTAKE !
Litt av en avslutning på en super tur, min VT 501 gjorde i hvert fall EN DEL krumspring, men det gikk nå bra det og …….Landet NV av Vinstra, og var bare sikker på at dagen var min.Det var helt overutviklet, og ingen i sikte.”
Svein unngår de styggeste skyene men får så sterk motvind da han skal gli ned  mot Vinstra at han blir ”parkert” og må lande. Han lander like bak Lars (84,5 km) på vestsida av Lågen. Bare en pilot er nå fortsatt airborn! 

Per Arne Soldal ,landinga på Vinstra på Superlørdag. Foto: Frode Halse

En fornøyd vinner !
VINNEREN
Mens gutta i front krangler med nimbuser i en dommedagsmørk Gudbrandsdalen har jeg pakket skjermen  i den ennå solfylte Heidalen og har blitt plukket opp av Knut Røvang som kjører følgebil. 
Kl 18:35  har vi forflyttet oss ned til en bensinstasjon i Vinstra sentrum. Vi har lokalisert sistemann! Står ved bensinpumpene og stirrer oppover mens vi hiver innpå brus og sjokolade. 200 meter over oss tramper Per Arne stirup og penetrerer så vidt gjennom motvinden. Også for ham har det buttet kraftig imot etter Kvam. 
Per Arne:
Ved den østvendte hangkanten vest for Vinstra stod eg nesten stille. Hanget var forøvrig heilt ok, men det var ikkje mogleg å komma framover utan høgdetap. Eg fekke melding om at Lars Sletten (om eg hugsar rett) hadde landa i området ein plass, men eg visste ikkje nøyaktig kvar. Så meir eller mindre parkert valde eg å venta på eventuell endring til det betre. Under meg observerte eg deltakararer i sykkelrittet Trondheim-Oslo, og var glad for at eg hadde valdt PG som sport istaden for sykling... Det såg ikkje ut til å bli endring til det betre. Tvert i mot utvikla det seg regnbyger i front av meg, og eg valde difor å gå med ”full fart” (det var ikkje rare greiene på den tida) for å få maks ut av høgda før landing. Dei siste 2-300 høgdemeterane gjekk det omtrent loddrett ned, så det var ikkje så vanskeleg å ”bestemma” seg for å landa. Vel nede i åkeren vart eg møtt av følgebil og gratulasjonar frå Knut Røvang, Terje Aamodt og Frode Halse. Ei minneverdig oppleving!” 
Jeg knipser et bilde av Per Arne`s brede, grimete smil før han har rekker å få av seg hjelmen. Dagens seierherre! 
Dette er hardt å ta for de som var mest hakk i hæl, ikke minst  Lars: ” Hadde akkurat pakket sammen, da så jeg Per Arne komme lavt over kanten, samme vei som jeg kom, han fortsatte forbi Vinstra, og jeg må nok innrømme at jeg sa noen gloser…..”  


PG KONTRA HG
Kunne de fremste kommet noe særlig lengre? Neppe. Tidsmessig og værmessig var dagen for pg`ers del kjørt ved Vinstra. I etterpåklokskap kan man si at vi alle kunne ha kommet lengre hvis vi hadde kommet oss av gårde fra Bismo tidligere. Det vil si hvis forholdene tidligere var bra nok, noe vi aldri får svar på!

Werner Johannessen  og Knut Løndal (Hg`ene på steinfyllinga)fløy samme ruta og ble stoppet av sterk motvind ved Ringebu.De startet aller først fra Bismo, fløy raskere og har derfor hele tiden tidsmessig ligget foran pg`ene i løya. Likevel kom de bare ca 12 km lengre. Differansen skulle normalt vært større så her har vær og vind mot slutten av ruta vært avgjørende.  

 

RUS
Etterpå er alle i en slags rus, dagens flyving har vært så hårreisende bra at det er vanskelig å fatte. Allerede da demrer det for oss at vi har vært med på noe helt spesielt. I ettertid sier pilotene:
Svein: Eg kommer nok til å huska denne turen til lokket smeller igjen…..” 
Erik:” Those were lucky days, nå er det andre prioriteringer på dagsordenen.....”
Lars Sletten: Den tiden bodde jeg jo nesten i Vågå, og på tross av mye venting og drittvær, er denne dagen en av de tingene jeg husker best fra denne tiden, meget spesiell dag..... Min største distansetur noensinne 5t 45 i lufta gikk som om det skulle ha vært 1 time på hanget…..” 
Per Arne: Etter å ha observert Lars Sletten sin frontkollaps bestemte eg meg for aldri å eksperimentera med trimming av mi eiga vinge...” 
Øyvind:” Det var  jo ein milepæl i norsk pg historie, det blei liksom lettare å fly langt etter dette.”  


LISTA
Erik var den eneste som fløy med GPS og kunne derfor måle sin distanse med størst nøyaktighet:”... jeg var en av de få som hadde GPS dengang. I dag er denne ikke noe mer enn en batterislukende museumsgjenstand fra forrige millenium. Hadde jeg dengang visst mer om praktisk bruk og hvilke muligheter dette gir, kunne jeg kanskje klart meg mye bedre den dagen.”  
De andres distanse-opplysninger til meg er dog forbløffende samsvarende i forhold til hverandre. Gutta husker godt,fører logg og er ærlige! Lista som rangerer etter distanse skulle derfor være ganske så korrekt.  

Utklipp fra VG.

 
Klipp fra Verdens Gang, hvor det forøvrig står at Per Arne satte rekorden på fredag !


Ruter på Superlørdag

De fleste fløy svart rute, noen få fløy blå variant. Tallene angir landingssted for pilotene. Rute-eksempler : Lars Sletten og Gunnar Sætre.


                           
                                
                                          

SUPERLØRDAG

PILOT VINGE DISTANSE
1  Per Arne Soldal UP Katana FR   91    km
2  Lars Sletten  Falhawk VT 501  85    km
3  Svein Vetti  Firebird Navajo 84,5 km
4  Bjørnar Christiansen UP Katana 49 FL  81    km    
5  Roar Skuggedal     Airwave Voodoo 80    km
6  Erik Bjørndal  UP Katana    79,8 km
7  Gunnar Sætre  Edel Racer   79.3 km
8  Øyvind Kindem Apco Super Xtra  79    km   
9  Frode Halse  Airwave Voodoo  67    km
10 Lars Sekse UP Flash    22    km
11 Jens Hinderaker Edel Racer 23  20    km
12 Svein Bjørneseth Flight Design C2 20    km
13 Helge Vedaa      UP Katana   7    km


Når får vi se en like sensasjonell liste i Norge ? Kanskje på en konkurransedag med  en lang distanseoppgave. Konkurranseinstinktet var nok nemlig en sterk drivkraft underveis, spesiellt når det tyknet til etter Sjoa.

1. premien i denne høyst uoffisielle konkurransen ble ny norsk rekord. Totalt 9 piloter kom over den gamle. Tatt i betraktning den tids beskjedne pg-ytelser og at terrenget var helt eller delvis uprøvd for pilotene så er prestasjonen stor. Det var en SUPER LØRDAG.    


(Tidligere publisert i Fri Flukt 2/01)

 (Sist revidert 05.09.2005 )

         
          

 

Startside  Klubben  Medlemmer  100 km turer  Pionerflyving  5 Lengste XC  Idé  Artikler  Fotogalleriet   Linker    Værdata   Gjestebok  Info in english

2006©Frode Halse
URL: http://www.fridistanse.no