1 Superdag
...og noen bra dager.
 

Av Andreas Fredborg

Sesongen 1996 var preget av elendig vær første halvår.  Etter omlag 10 juli fikk vi bedre vær, med flere gode dager for termikkflyging.  Den 12 juli fløy Nils Aage Henden og Geir Elde 175 km fra Vole til Elverum.  Dette var en meget bra dag, men ifølge værdataene var det ingen superdag.  En superdag fikk vi imidlertid den 19. juli, da Werner Johannessen satte ny norgesrekord fra Bismo.  Også andre fløy langt inne på fjellplatåene på Østlandet denne dagen.  En ny bra dag fikk vi den 30 juli, selv om vi denne dagen hadde en betydelig inversjon rundt 1700-1800 meter.  Denne inversjonen hindret endel termikk i å bryte igjennom til skybas på omtrent 2700. Vi skal her presentere vær-data for disse tre dagene:


12. JULI:
En generellt svak høytrykkssituasjon med et mindre "innfelt" lavtrykk rundt et område nord for de store innsjøene i Sverige. Fra dette strakk det seg et svakt frontsystem nordover, et frontsystem som beveget seg i retning mot vest, og nådde svenskegrensa på ettermiddagen. Denne var okkoludert, men svak. Rundt 1010 millibar i Østlandsområdet. Relativt tørr luft, ganske kraftig inversjon i omlag 2700-3000 meters høyde. For å stige til denne inversjonen måtte luft på bakkenivå ved Gardermoen varmes til omlag 24 grader.

Klokka 6 om morgenen var lufttemperaturen 15 grader på Gardermoen.  Doggpunktet var på omtrent 5 grader i bakkenivå. Dette skulle normalt gi en mye lavere skybas enn vi fikk. Doggpunktet viste også noe høyere luftfuktighet mellom 2000 og 3000 meter. Dette hadde heller ikke særlig betydelig effekt på dagen. Bortsett fra dette var da også luften svært tørr lengre opp, noe som sikret god innstråling ved at det ikke ble høy skydannelse.

Nils Aage forteller om dagen: En dag med ingen turbulens, ingen vind, ingen dramatikk. Det var veldig lett å ta termikken.  Var lavt en gang. Vi fløy langs Gudbrandsdalen ned til Sjusjøen. Krysset så mot Østerdalen ved Nordhue.  Fulgte skygater nedover Gudbrandsdalen. Skybas omtrent 2300-2500, lavere tidligere på dagen.  Møtte en front fra sørøst da vi kom langt ned i Østerdalen.  Da ble det dannet cumulus under oss, med skybas 1500. Vi fløy ned gjennom disse, og da var det kraftig torden og overutvikling mot øst. Vi starta omtrent klokka 12.30 fra Vole, fløy i 5 timer og 20 minutter. Hadde ikke fronten kommet, hadde det vært flere timer med termikk igjen.

19. JULI:
Et betydelig høytrykk ligger med sentrum vest for Danmark. Høytrykket strekker seg nordover, og ryggen dekker mesteparten av landet. Værdata fra dagen viser noe lavere trykk over det indre østlandet, og over tilsvarende deler av Sverige. Trykket ligger omkring 1025 millibar i sørNorge.

Klokka 6 om morgenen var det bakkeinversjon, med temperatur rundt 11 grader på Gardermoen.
Denne hadde stor fuktighet, slik at doggpunktet på 8 grader er misvisende for dagen. Også her viste imidlertid doggpunktet høyere fuktighet mellom 2000 og 3000 meter. Heller ikke denne dagen ødela dette noe for forholdene. Tilstandskurven fra Gardermoen er enda mer fantastisk, med ustabilitet til en inversjon i omlag 2500-2700 meters høyde.

Dagen var lett å ta. Alt du kom inn i gikk til skybas.  Boblene var store og fine, det var ingenting som hindret dem i å nå til topps. Svakheten med dagen var at forholdene døde relativt tidlig en rekke steder. Dette kan ha hatt lokalmeteorologiske årsaker, for eksempel solgangsbris fra sjøene sør i Hedmark/Oppland, deriblant Mjøsa.  Ellers var det en superdag.

30. JULI:
En svak høytrykksrygg strekker seg fra nord mot sør over sør-Norge. Trykket er ikke særlig høyt, mellom 1005 og 1010 millibar, men det er allikevel en rygg mellom områder med lavere trykk. Restene av et lavtrykk ligger over Danmark, med et omfattende frontsystem derfra og sørover i Europa.

Klokka 6 om morgenen var det 1l grader i bakkenivå på Gardermoen, og det var ingen bakkeinversjon. Mellom 1600 og 1900 meter var det imidlertid en inversjon som imidlertid skulle være lett å bryte. Denne inversjonen var muligens sterkere jo lenger vest vi kom. Fra omtrent 2500 meter og opp til drøye 3000 fant vi en ny inversjon.  Denne skulle stoppe det meste av termikk. Oppvarming til 20 grader burde gi termikk til 2500 denne dagen, noe som til en viss grad viste seg å stemme. Jeg sier til en viss grad, for termikken ble ofte vanskelig fra 16-1700 meter og oppover. Årsaken til dette var sansynligvis at temperaturgradienten mellom termikken og omkringliggende luft var svakere over den lave inversjonen. Lenger ned var det ofte betydelig fart i termikken.

Alt dette gjorde at denne dagen ble mer jobbete. Distansene som ble fløyet lå ofte på mellom halvparten og 2/3 av de distanser som de samme pilotene fløy på superdagen den 19 juli. Flygingen ble også selvfølgelig mer tidkrevende, og ting gikk tregere. Allikevel ble det fløyet artige turer på denne dagen også, blant annet fra Gausdal til rikssenteret og fra Vole til Øyerfjellet, begge turer på rundt 90 km med HG. Med PG ble det fløyet fra Heidal og nesten til Atna denne dagen, en distanse på 62 km.  

Tilstandskurver fra Gardermoen.

FORKLARING TIL TILSTANDSKURVENE:
Du er kanskje blant dem som får sjokk av slike "matematisk-liknende kurve greier". Men dette er latterlig enkelt:  Til høyre ser du temperaturen oppover i luftlaget.  Til venstre ser du våt-temperatur, eller den temperatur som skal til før lufta kondenserer og danner skyer. Disse kurvene bør ligge et stykke ifra hverandre.  Når venstre kurve nærmer seg høyre betyr det at lufta i området er fuktig, og det er sjelden bra.

Kurvene er tegnet inn i et spesielt diagram. Temperaturen er tegnet langs skrå linjer. Vannrette linjer angir trykket i "millibar" (HPa heter det visst men det spiller ingen rolle). 700 millibar blir omtrent 3300 meter, avhengig av trykket på den aktuelle dag.

Når tørr luft stiger, så avkjøles denne omtrent tørradiabatisk. Jeg har markert linjen for slik avkjøling i diagrammet. Jo lenger opp imot 2500-3000 meter du kan trekke en linje langs tørradiabaten fra 20-25 grader, jo bedre.

Det hele fungerer slik: Tilstandskurva tas tidlig om morgenen.  I løpet av dagen så begynner luft å varmes opp ved bakken, for eksempel til 20-25 grader. Denne lufta vil så stige, og da vil den kjøles ned omtrent tørradiabatisk (hvis den er tørr). Når lufta når opp til kurven har den blitt nedkjølt til samme temperatur som resten av lufta (=temperaturen på kurven!) Høyere kommer du ikke!

Å finne skybas fra slike kurver er mulig, men jeg skal ikke gå inn på dette. Det finnes også enkle formler for skybas utfra differansen mellom tørr og våt temperatur på bakken, men disse formlene stemmer sjelden. Husk bare at kurvene bør ligge langt fra hverandre. De på disse figurene er altså greie. Tilstandskurve for Gardermoen fikk du tidligere ved å henvende deg til HP/NLFs rikssenter i Vågå. Rikssenteret abbonerte på slike, og fikk dem hver dag fra meteorologene.

Det er ønskelig om en tilsvarende ordning kommer igang. Å hente dem fra værtjenesten på Gardermoen koster penger…

FOR SPESIELLT INTERESSERTE....

Erstatningsluft:
Et spørsmål nok mange har stilt seg er hvorfor lufta får anledning til å bli så ustabil før den begynner å stige. Hvis tilstandskurva om morgenen viser 15 grader på bakken, hvordan blir det mulig for bakkenær luft å nå 25 grader før den stiger??

Grunnen er at det kreves et betydelig energioverskudd for å dra igang en boble. Når luft stiger, må denne erstattes av annen luft. Denne andre luften, erstatningsluften, må suges inn i området der bobla tar av.

Tilgangen på erstatningsluft I en eller annen form spiller en stor rolle når vi skal avgjøre hvor ustabil luft skal bli før den tar av. Tilgangen på erstatningsluft er derfor en viktig egenskap ved et godt termikksted. Gode piloter har lært seg til å kjenne de tegn som er effektive, ofte uten at de har tenkt over hvorfor det er slik.

Dersom erstatningsluft er lett tilgjengelig, vil denne bli en trigger.

Gunstig erstatningsluft er kald luft, fordi den lettere siger inn og ned under den varme. Dette observeres ofte I forhindelse med kontraster på bakken. Eksempler er snøgrensen, bekkefar, mindre tjern på fjellet og liknende.

Et åpent landskap gjør det også enklere for ny luft å suges inn. Trange terrengformasjoner kan derimot bremse en utvikling. På den annen side kan kanalformer, som for eksempel rørgater, være gunstige, fordi lufta da kan renne opp eller ned langs disse og inn under varmluften.

Også mekanisk påvirkning kan lette tilgangen til erstatningsluft, fordi lufta settes i bevegelse. Når turbulens oppstår, beveges lufta i området. Når luft allerede er i bevegelse, er den allerede aksellerert, og har en tendens til å gli mot det område som gjør den mest stabil. Kald luft synker ned, varm luft stiger opp.

Litt av den samme mekanikken virker når det gjelder svak vind som blåser inn mot en kant eller en fysisk hindring. Bak kanten eller hindringen dannes turbulens, og dermed tilgang til erstatningsluft: Luftstrømmene I turbulensen har for det meste en annen retning enn hovedstrømmen, og kan derfor lett flyte inn under denne. Hovedstrømmen derimot, har en gitt retning, og krever energitilførsel for å snu. Når hovedstrømmen møter hindringen, bøyes den av, og den turbulente luften bak hindringen flyter inn under hovedstrømmen. Hovedstrømmen fortsetter da oppover, og vi har en boble eller en termisk søyle.   

(Tidligere publisert i Fri Flukt 3/96)

(Revidert 30.11.02)