PARAGLIDING PÅ GALDHØPIGGEN

For inspirasjon og påminnelse kjørte jeg halvannet år rundt med et etterhvert fillete prospektkort av Galdhøpiggen på dashbordet. Studerte kart og fløy prøveturer innover mot Galdhøpiggen. Rådførte meg med Hg-piloter som var kjent i området. Turen var derfor ingen impulshandling !
=NIMBUS=

                                           Av Frode Halse

Søndag 13. juni-93 kl. 15.00, 1/8 cu over Jotunheimen og knallblå    himmel. Sted: Breen ovenfor Raudbergstulen, ved Dugurdsmåls-

kampen, 1500 meter over havet. Det blåser NØ vind på 2-3 m/s, stadig oftere forsterket av termikkbobler som kommer opp fjellsida fra dalen og gir lange perioder med 7-8 m/s.
5 paraglidere ligger startklare i snøen og danner en fargerik bukett i det ellers så golde høyfjellet. Pilotene står klare i seletøyet med halvstramme liner i hendene og ansiket mot vinden, forventningsfulle og ivrige, lik jakthunder på den første jaktdagen!

Idet Lars Sletten tar av med sin Falhawk "Kamikaze" roper jeg; "førstemann til Galdhøpiggen"! Han smiler skjevt tilbake, skrur seg opp til skybas (2700 m), men velger å fly mot Lom.
10 minutter senere er jeg selv i skybas over start med min Airwave Voodoo.

Dette lover bra; kraftig termikk og medvind inn mot Galdhøpiggen!
Driver sørvest-over mot Juvasshytta og får et par nye bobler på legg 1, slik at ved Gjuvasshøi har jeg beholdt høyden (2700 m).
Her legger jeg kursen vestover for å komme snarest mulig inn på fjellplatået som Galdhøi ligger på. Vil dermed unngå synk- områdene rundt Gjuvvatnet og de tilstøtende breene.

Ved enden av legg 1. Galdhøpiggen i det fjerne, 2.topp fra høyre.

Taper mye høyde på legg 2 og er nede i 2000 meter ved platåkanten ut mot Bøverdalen.
Her er fjellsiden stupbratt, mørk og ikke minst solvendt!
Denne kombinasjonen bare MÅ gi noe.
Ganske riktig!! Entrer en megaboble og "spyttes" med ekspressfart opp i ny skybas (2900 m) med 7-8 m/s.

Har nå god "øyekontakt" med Galdhøpiggen som bader i sola 4,5 km borte. Den drar som en magnet.

Legg 3 blir ren cruising innover fjellplatået, duppende fra skybas til skybas i en skygate. Naturen er voldsom men vakker, med forrevne fjelltopper og gråblå breflater med dype livsfarlige sprekker. Lander du her inne, bør det ikke skje på måfå!

Disig i skybas på legg 3 et par km fra målet.

På legg 4 går jeg "tom" for skyer, og synket blir etterhvert katastrofale 5-6 m/s. Ny termikkgenerator må nåes kjapt. Styrer mot Løyfti, en halvsirkulær gryte som ligger mellom Galdhøi og Vesle Galdhøpiggen.
Lettelsen er stor da jeg 20 meter over gryte-kanten og 2200 meter over havet (!) flyr inn i sprek termikk som gir dynamiske steil og innklapp. Men hva gjør vel det? Termikken lar seg sentrere greit, og løfter meg med 6-8 m/s helt opp i en skybas på vel 3000 meter.

Her oppe er det minusgrader. Kondensen i hjelmåpningen har frosset til is og hendene er stivfrosne.

Kun én km igjen til hovedmålet for flygingen siste året, men vil det gå bra? Styggbreen som ligger imellom vil garantert gi kjempesynk!!

Legg 5: På gli mot Galdhøpiggen fra 3000 m høyde.

Standing on top of the Galdhøpiggen hut. Photo:tourist..

Vurderer å fly via Vesle Galdhøpiggen for å lete etter løft der, og på den måten "safe" inn mot toppen. Jeg tar ikke sjansen. Det kan jo hende at Vesle Galdhøpiggen ikke gir nok løft, og dermed kan jeg ha fløyet en omvei som vil koste meg Galdhøpiggen!

Legg 5 blir som et eneste bratt skråplan, det synker noe jævli` over Styggbreen, høydemetrene raser ut mens jeg flyr på beste glidetall og prøver å sitte/ligge så aero-dynamisk riktig som mulig. Dette blir "close".
200 meter igjen til toppen, men kun 70 meter overhøyde. 100 meter igjen, 30 meter overhøyde.
Idet jeg overflyr Galdhøpiggens nordlige stupvegg, løfter det svakt, og jeg er over toppen med 10-15 meters klaring!

Posering på Galdhøpiggen-hytta !

	Lander hillside på toppens slake østlige side, etter kun en 90 graders korrigerende sving. Touchdown rett ved hytta på toppen. "Herlig" hører jeg ei jente utbryte. 4 skiløpere står storøyde ved hytta, forstår kanskje ikke hvorfor jeg gliser så bredt. De er også ganske uforstående til at jeg har fløyet opp til Galdhøpiggen, for er det ikke slik at paraglidere bare kan skli nedover?! Slapper av på toppen 20 minutter, nyter utsikten og en sjokolade. Klokka er 17.00, termikken svekkes og en retur luftveien må gjøres raskt. Dårlig startvind; bare 1-2 m/s i små "puff" opp fra fjellveggen ned mot Storgjuv- breen. Bomstarter 4 ganger før jeg i fandenivoldsk humør og med slapp skjerm over hodet springer nedover en 60 grader bratt skavl som ender i stup og intet. Et begynnende frontinnklapp retter jeg ut med et smell, og jeg henger med ett over Storgjuvbreen. Flyr langsetter Galdhøpiggen uten å finne brukbart løft. Setter kurs mot Vesle Galdhøpiggens vestvendte vegg. Satsinga er rå; er det ikke ikke løft i den veggen, vil flyginga ut i beste fall bli ubehagelig. Vil komme farlig lavt over breen og få stygg trakting der breen munner ut i Leirdalen. Halleluja! Fjellveggen oser av termikk. Skrur meg opp i 2600 meter før det er slutt, og flyr til Løyfti. Ingenting å hente der nå. Flyr derfor nordover på Galdhøiplatåets kant. "Melker" trang termikk og sikrer dermed flyhøyde ut. Runder Mytingsfjellet mot Raudbergstulen og får mye "juling" av hjørnerotor fra den nordøstlige motvinden. Må derfor fly ut i Leirdalen og lander ved hovedveien i turbulent dalvind. Pakker fornøyd skjermen blandt rautende kyr. Kontrasten mellom isødet og blomsterenga er enorm! Triumfen over å ha nådd målet er stor, men raskt melder tanken seg; hva blir det neste? Det er vel derfor de fleste av oss flyr, for å sprenge grenser.
Ruta besto i hovedsak av fem legg.





(Tidligere publisert i Fri Flukt 3/93 og i engelsk utgave ("Getting High in Norway") i Cross Country nr. 34 i -93 )

Omtalen på VG`s tredjeside var god PR for sporten.

(Revidert 2005-05-04)