 |
BISMO-VOLE
-Nå må dette gå, tenker jeg,
tankene går i spinn, for nte gang er jeg på vei oppover igjen, etter
å ha studert Skamskarkampen (sørøst for starten ved Aursjøen) på nært
hold flere ganger. Høyden
kommer, etter mye slit og funderinger, og jeg legger meg etter gruppen
som flyr på platået nord for Finndalen. Jeg er i følge med Gunnar Sætre
og Mai Britt Ulviksbakken en liten stund, men vi velger forskjellige
ruter og snart er jeg alene. En boble ved Raklåvatnet løfter til
skybas, jeg glir ut av den til en ny ved Gjerdingshøi. Finndalen
krysses mot Bukkehaugan, men jeg legger om mot starten på Vole før jeg
kommer så langt.
VOLE-SMUKKSJØSETER
Over
Vole kommer jeg inn lavt, men jeg tar tak i et løft rett øst for
starten. Løftet utvikler seg fint, og ender ved skybas (ca. 2400moh)
over Blåhø. Der venter Ronny Helgesen, og det er bra, her kan jeg lære
noe.
Etter armer som peker og roping som ikke forstås flyr vi fra
sirkel til linje mot Høvringen og Rondane, mot det ukjente.
Gudbrandsdalen krysses. Jeg er nær en religiøs følelse, skjønner
disse romfarerne (du verden!).
Vi har kurs for åsen rett nord for Smukksjøseter. På nesten en mil har vi ikke opplevd noe løft, og jeg begynner
å bli nervøs. Ronny er rett foran meg til høyre, da jeg kjenner en
svak rykking på venstre siden, og jeg dreier forsiktig mot bevegelsen.
Dette blir min redning. (Her må jeg bemerke at Ronny hører dårlig
bakfra..).
Et svakt løft utvikler seg til 4 m/s og igjen er jeg i
skybas.
SMUKKSJØSETER-RONDANE
Ovenifra ser det ut som om Ronny flyr på hang. Skybas er urolig, jeg
blir nervøs og flyr ut av løftet mot Bråkdalshø, hvor det fortsatt
er litt urolig. Jeg reiser videre rett mot Digerronden. Bakkefarten er
god, vinden er i rygg og synket er ikke avskrekkende.
Jeg slapper av noe, og hiver i meg noe
nøtte/mandler/rosinerblanding, samt suger inn noe vann. Naturen er
mektig i Rondane, men den er tørr, og mesteparten er løse steinskiver.
Sist jeg var her var i 84, da til fots. Jeg mener å huske at Rondane
ble Norges første nasjonalpark i 1962. Ikke rart det, her er det ikke
mye vannkraft å bygge ut, og i tillegg var det kanskje den gang noe
langt til fall av betydning.
Strekket
ender midt i vestsiden på Digerronden, taktikken endres, langsomt
krysser jeg frem og tilbake på hang, høyden øker bare gradvis. Ved
toppen ser jeg Ronny komme lavt over Bråkdalshø, men han vender
nordover og lander i Verkilsdalen.
Etter noen innklapper utenfor eggen av fjellet klarer jeg å fange en
boble opp til skyene.
RONDANE-SØLENKLETTEN
Folldal krysses, men jeg innser at jeg mangler referansepunkter.
Skolegeografien hentes frem, og jeg fabler om Tynset og Alvdal.
Dette er
navn som jeg fanget opp mellom samtalende hanggliderpiloter, de hadde
nok flydd dit. Jeg skimter dalfører og fjell.
Kursen stikkes mot
nordsiden av et fjell som viser seg å være Sølenkletten.
Bare svake løft, jeg klarer ikke å ta noen av dem til skybas. Ferden
ender på nordsiden av Sølenkletten.
Jeg river av meg selen, drar ned
buksa og pisser.
|
