HER KREVES KONSENTRASJON ! Jeg finner en ny kjerne som jeg tar til skybas. Skygatene går retning vest-øst. Jeg følger ingen skygate lenger enn fem ti til kilometer før jeg bytter til neste. Jeg ønsker nemlig ikke å fly ut av platået og over i Østerdalen og Rendalen. Årsaken er at jeg ikke vil sette meg i en situasjon der jeg må krysse Storsjøen uten redningsvest. Jeg kjenner ikke området fra tidligere. Lokal vind i forbindelse med sjøen kan være vanskelig å vurdere.

NESTE SKYGATE er mange kilometer bred, og sender store fjellområder inn i skyggen. Jeg velger det stedet den er smalest, og legger av gårde. Variometeret uler på stort synk, høydemetrene formelig renner av. All flyging her inne er ren flatlandsflyging. Greier jeg ikke boblene, må jeg lande. Det kan bli langt å gå. For første gang siden starten må jeg nå søke etter termikk direkte på terrengets overflate og i formasjoner. Jeg bestemmer meg for å forsøke noen større tørre vidder med mye sol på, og flyr inn over disse i 300-400  meters høyde ret sør for Korsstuguhøgda. Endelig tar en arbeidsom, udefinert og svak boble meg langsomt oppover. Jeg passerer 2000 meter og det øker til fem i stig.

Så følger jeg en virkelig bra skygate omtrent en mil, uten å sirkle i termikken. Drar lett brems når det løfter,gir på hastighet i synkområdene. Delfinflyging kalles dette, her går kilometrene unna. Under meg mot nord har jeg noen karakteristiske og fjordaktige vann, Imssjøene i Imsdalen. Fjellet her er preget av store vidder og den smale, nesten canyonlignende Imsdalen. Høydedraget langs den vestre side av Imsdalen er meget lovende, og genererer rikelig med termikk. Etterhvert forsvinner min skygate over denne sidedalen mot Østerdalen sør for Koppang., og jeg bestemmer meg for å skifte skygate igjen.
 
Krysser over en rund topp med årringlignende mønster, sannsynligvis Bølhøgda og skrur meg opp igjen i nærheten av denne. Også herfra flyr jeg omlag en mil langs en østgående skygate, som til tider løfter med over sju meter i sekundet. Jeg forlater skygata omtrent over Libråtfjellet. Jeg ønsker ikke å fly over på den andre siden av Østerdalen.  
 

Senere, etter samtaler med seilflygere, får jeg vite at Østerdalen er bra i dette området, selv om høyden på åsen er lav. Å fortsette langs platået langs platået kostet nok derfor en del kilometere.

Igjen blir kryssingen mer kritisk, og jeg må atter ned for å søke etter termikk fra terrengformasjoner. Her velger jeg naturlig ut Heievorda, som viser seg å ha et bratt stup på den andre siden. En ny, lett boble tar meg opp igjen til skybas, jeg flyr flyr mot sørøst over skogsterreng der en og annen snaufjelltopp stikker opp. Som jeg har opplevd så ofte ellers på turen, løser skyene seg ganske raskt opp, og jeg får noe mindre å jobbe med etterhvert. Ved Stor-Horta en topp med antenneanlegg, når jeg skybas for siste gang.  

På Standsætra får jeg skyss til Rena jernbanestasjon av en hyggelig kar som skal ned og hente sin kone på toget. Jeg rekker akkurat toget sørover til Elverum og Hamar for å reise videre til Otta. Toget stopper på alle steder utenom de nedlagte stasjonene Rudshøgda, Bergseng, Fåberg og Hunder. Reisen blir en langtekkelig odysse`, jeg er fremme etter fem timer på perrong og tog. Men mesteparten av reisen skjedde likevel inne i meg selv, jeg svevde fortsatt nedover Gudbrandsdalen og Østerdalen. Og selv om togbilletten kostet 280 kroner, så vil jeg ta vare på den så lenge jeg flyr paraglider.