Background photo from Karlsruhe Wolkenatlas.

 


Av Frode Halse


Brått blir du revet oppover av en ubegripelig voldsom kraft. Seletøyet knirker,ja nærmest skriker om nåde idet alle sømmer plutselig belastes med en stigrate på 12 m/s ! 
Lynkvikt kobler hjernen din om fra  typisk inflight-modus "finn stig og fly høyt" til det naturstridige "ned ned ned"!! Fokus er flyttet fra å fly best mulig til å unnslippe. Tiltak iverksettes straks. Du bryter handbak med en nimbus !  

HA RESPEKT
Nærkontakt  med en nimbus gir opplevelser på en skala fra "interessant" via "skremmende" og i verste fall "livsfarlig". Alle piloter som har vært i klørne på en slik bør for alltid være fylt med dyp respekt for denne giganten på himmelen. 
Å ha en  likegyldig, bagatelliserende holdning til fenomenet vil være både dumt og farlig. At man slipper helskinnet unna en gang vaksinerer nemlig ikke mot at man neste gang kan støte på et eksemplar som er verre å håndtere. 

Et stygt møte med en nimbus i Østerrike i -90 ga meg kallenavnet, ja gjett, Nimbus ! Etter den tid har det blitt en del ufarlige kontakter helt til det sommeren -96 igjen ble alvor.....

EN "INBEDDED" JÆVEL

27.mai ; Tar av med paraglider (Advance Omega 3) fra Dugurdsmålskampen 1550 m.o.h. ved Raudbergstulen.  Ettersom det er helg er lufta  stinn av vinger. Halvparten er utlendinger som har begynt sin trening fram mot EM i PG  som starter i Vågå om ei uke. Det er meget ustabilt og kl. 1230 er det allerede 5/8  dekning med høye, veldefinerte cumuluser. Skybas er 2000, den løfter seg utover dagen til 2200. Vindretning er N-NV , noe som gir motvind/sidevind for alle de som flyr nordøstover til Lom  men delvis medvind derfra  til Vågå.  Undertegnede har lenge siklet etter å krysse Sognefjell og legger derfor som den eneste kursen sørvestover inn Leirdalen . Egentlig litt lav skybas for kryssing men man kan jo prøve.  Det går fort og høyt og etter kort tid  er jeg 12 km avgårde hengende i skybas akkurat der Leirdalen brekker sørover mot Leirvassbu. 
Utsikten er spektakulær. Superpanoramaet serverer alle årstider på en gang : Dalbunnen er dekket av irrgrønn begynnende sommer, oppover fjellsida ligger et belte med grå, ennå bladløs vegetasjon og øverst er det evig vinter med is og snø .   
Krysser dalen og passerer Jotunheimen Fjellstue i stor høyde men får så en uventet sterk motvind    (lokal effekt ?) som "parkerer" meg fullstendig. Psyker ut på vinden og den etterhvert minimale høyden over bakken og piler tilbake til  det "bankers" termiske hanget som jeg har fløyet på fra Raudbergstulen. Skrur meg raskt og greit opp på generøs termikk og bestemmer meg for å returnere mot start.

                                 

Til venstre rundt svingen fortsetter Leirdalen inn til Leirvassbu. Helt til høyre Sognefjellsveien. Truende skyer.... 

Skyene har nå smeltet sammen til en nesten sammenhengende grå "madrass" og det er umulig å se hvor høye de er. Jeg ligger under en "uendelig" skybas i 2200, har 1-3 m/s i konstant løft og regulerer høyden ved å fly med mellom fullt og halvt stirup- pådrag. Det er rasende moro å fly strekke så fort og samtidig beholde høyden.  
Allerede her blinker et par røde  varsellamper i skallen    og formaner meg om å fly lavere. Hva om en "inbeded" nimbus skulle dukke opp ? Dont Worry, be Happy! Etter 3-4 km klistret i basen øker løftet brått til 

4-5 m/s og jeg gir full gass for å fly raskt gjennom den antatt normale bobla. Løftet aksellererer nå til 7-8 og jeg fyker opp i  de gråsvarte skymassene. Rekker så vidt å ta ut kompasskursen før bakken er borte.
-Dæven, skjerp deg gutt,dette er alvor! Idet jeg trekker kjempestore ører og står i stirupen er løftet økt ytterligere til 10-11. Skjermarealet reduseres til "frimerkestørrelse" og stiget reduseres til 2-3. I løpet av sekunder dekkes vingen og jeg med et islag som gjør det umulig å se gjennom de optiske brillene og jeg får store problemer med å avlese varioen. Fjerner stadig is fra brilleglass og vario, en manøver som  er krevende ettersom jeg da må holde begge linebuntene med en hånd mens jeg skraper ! 
Vurderer stupspiral som for seint å gjenomføre fordi sansene allerede er sterkt påvirket av vertigo. Konstaterer bekymret at jeg passerer 2500.  

"GAME OVER" ?
Situasjonen er farlig. Vet ikke hvor høyt jeg havner før jeg unnslipper løftområdet jeg nå prøver å fly rett gjennom og det er jo dessuten ikke så enkelt å holde noen kurs når man ikke har noen retningsreferanser. Kulekompasset er dekket med et tykt islag og er uleselig. Konsentrerer meg om å holde linebuntene så symetrisk som mulig for å få en rett kurs. 
2700 og fremdeles 2-3 m/s oppover. Kroppen begynner å bli alvorlig nedkjølt. Armene som jobber hardt med å holde megaørene inne skjelver ukontrollert. Står i fare for å komme så høyt at jeg besvimer enten pga. nedkjølning eller tynn luft. Skya kan være flere tusen meter høy.Har jeg sett bakken  for siste gang ?

2800
...  Linene er tykke som trosser og det er ikke mulig å se vingen . Den råe  lufta skjærer som kniver i kinnene. Øyenlokkene iser og kleber seg sammen.  
2900 , løftet flater ut !! Ved 2950, 750 m oppe i skya, begynner det å synke. Flott, da tar kanskje ikke skya  knekken på meg, men hva med  fjelltoppene på over 2200 m høyde som jeg har drevet inn over og risikerer å treffe på vei ned ?

SPENNENDE NEDTUR
Tjue minutter er gått siden bakken forsvant. Det går ulidelig sakte nedover ettersom jeg stadig støter på nye løftområder. I perioder går det igjen friskt oppover og jeg er redd for at  kreftene skal ta slutt. Likevel øker håpet om en akseptabel utgang , i sum går det nemlig den rette veien ! 

           

Vertigofølelsen begynner å bli plagsom ettersom jeg pga turbulens  kastes rundt omkring.  Behovet for å feste blikket på et referansepunkt utenom meg selv er påtrengende.     
Fra 2500 stritter nakkehårene friskt, her er fjelltoppene ett eller annet sted ! Lettelsen er derfor enorm da jeg plumper gjennom skybas på 2225 m  rett på nordsida av  Skardstinden (2373 m). Kompasset er igjen lesbart og i et landskap  av breer og steile fjellsider kan jeg 1 1/2-2 km mot nord såvidt skimte øverste delen av en  dal. Kan det være Leirdalen ? Henger 150 meter over fjellplatået og er ikke særlig lysten på å lande her inne. Å måtte gå ut på breflata vil være risikabelt pga sprekker.  Snøen under meg gir kjempesynk, må vekk fort. Tråkker stirup i motvind og kommer meg "på håret" ut i dalen fordi fjellets hellningsvinkel er akkurat tilstrekkelig. Det er  Leirdalen !  
Etter 2 1/2  times flyvning lander jeg  iskald til margen på Raudbergstulen men er mer enn fornøyd med å ha sluppet så billig unna. Igjen har marginene vært på min side i en situasjon som jeg ene og alene kan takke meg selv for å ha havnet i.



SAMME STED, TO HELT FORSKJELLIGE SITUASJONER.

Storgjuv glacier, no cloudbase problem ! Photo: Frode halseStorgjuv glacier, sucking cloud ! Photo: Frode Halse




                   








       

Skybas på 2000 m. Med mange fjelltopper over basen må man for enhver pris ikke bli sugd opp!   





               
    
          
            
           
           


 
 
Storgjuvbreen på en grei dag. Skardstinden 
 (øverst til høyre) hvor jeg "falt" ut.

     
                                                                                                               

VÆR BEREDT !
Les om cumulunimbuser for å forstå mekanismen bak fenomenet.Spør mer erfarne piloter til råds hvis du er usikker på værbildet en flydag. Fare for cu.nimb. ?

Det er flere nedstigningsteknikker (PG) og hvilken som best passer for deg kommer an på hvor sterk du er fysisk og hvor flink du er flyveteknisk.Det vil også variere fra gang til gang hvilken teknikk som er smartest å benytte seg av mht. hvor alvorlig situasjonen er og din plassering i forhold til terrenget.

Å trekke ører samtidig som du tråkker stirup er ikke så veldig anstrengende. Teknikken er enkel og trygg å utføre. Du vil klare å gjøre dette forholdsvis lenge før du blir alvorlig sliten. Styrelinene blir pasifisert slik at du må vektskifte og setestyre isteden hvis flyveretningen trenger justering.

B-stall derimot krever større krefter og du blir raskere sliten men den gir større synk enn å trekke ører. Det er imidlertid viktig at du slipper opp B-stallen symetrisk og passe raskt for ikke å gå inn i sekkeform eller andre deformasjoner.

Stupspiralen  foretrekkes av noen. Synkraten blir meget stor. Teknikken er omdiskutert, spesiellt hvis man samtidig har ørene inne. Den er krevende og utsetter vingen for ekstrem påkjenning pga sentrifugalkraften. Eventuelle svakheter i liner/linefester eller duk  pga skade eller matrialtretthet vil da kunne manifistere seg slik at liner og duk ryker lynraskt etter dominoprinsippet...

Å trene på disse teknikkene for første gang gjør du bare i sikker høyde, utstyrt med reserveskjerm og under kyndig veiledning !

Det aller viktigste er likevel å gjenkjenne nimbusen og dens faresignaler slik at du skygger banen i tide og slipper å ty til de beskrevne teknikker. 
Bruk hodet 

 

Interessert i mer om nedstigningsteknikker ? Les råd fra Jerome Daoust   
Ta en titt på livssyklusen til en cumulunimbus i Karlsruhe Wolkenatlas.
=NIMBUS=


(Tidligere publisert i Fri Flukt 2/98 og Cross Country 52/97 (Trapped) )

                                                                            (Revidert 27.11.02)

 

 

Startside  Hvem er over ?  Klubben   Artikler  Fotogalleriet   Linker    Værdata   Gjestebok  Info in english

2004©Frode Halse
URL: http://www.fridistanse.no