Av Andreas Fredborg

Milslukeren er en felleskonkurranse for hang- og paraglidere. Årets Milsluker endte med norgesrekord i distanseflyving med paraglider.

FREDAG DEN 4. AUGUST 1995: 14 paragliderpiloter og 34 hanggliderpiloter venter på startstedet Vole i Vågå kommune. Forholdene virker ikke overbevisende. En del mellomstore skyer truer med å skyggelegge lia foran start. På en dag som denne betyr det kun en ting: null termikk, ingen mulighet for å vinne høyde. Sju av paragliderpilotene er derfor snare med å kaste seg ut idet vinden står fint inn etter en solperiode. Før termikken igjen dør ut og resten av pilotene må vente over en time før forholdene igjen er bra.

Sjoa er da alt passert av de beste paragliderpilotene. Kanskje var det nettopp da de kjempet med le-termikken på sørsiden av Torgeirkampen. Ronny Helgesen forteller:
"Torgeirkampen var helt ille. Fikk en mega innklapp av glideren. Jeg gikk i le og kom meg opp. Stein Egil Mangseth ”safet” og gikk på losida, måtte lande. Sikkerhetsmessig ser jeg ingen problemer med å gå i turbulent leside, så lenge du kan styre vingen din. Men behagelig er det ikke.”
På dager som denne er tålmodighet svært viktig. Det gjelder å vente i løftsoner dersom vitale deler av den planlagte flyruta er skyggelagt. Helgesen sirklet i over en time over åssiden ved Kvam før han fløy videre mot Vinstra.

Ringebu passeres retning sør. Foto: Frode Halse

Etter mange timer i lufta passerte Helgesen Hundorp:
”Begynte å grue meg for den vanlige motvinden på Frya. Den kom aldri ! Fikk en boble på ”Hotellet” i åsen ved Hundorp som drev sakte videre nedover mot Ringebu. Tok sikte på fjellene på andre side av Ringebu, passerte det kjente hanggliderstedet Brandstadkampen rett under startstedet. Fløy ned til hogstfeltene i skjæringen mot E6, fikk ny termikkboble der som jeg skrudde meg opp igjen på. Fikk en til over toppen på neste fjell, så var det ikke noe mer. Landa blid og fornøyd på siste camping før Tretten. Men jeg kom jo tross alt til tolv og en halv !”

Helgesens flytur denne dagen vil sent bli glemt i paraglidermiljøet. Forholdene var langt fra perfekte, men distansen ble målt til 86,1 km. Nærmeste konkurrent, Per Arne Soldal, landet omlag tre mil bak Ronny denne dagen. Og selv om Helgesen fløy omtrent like langt neste dag, skulle det allikevel ikke holde til seier !

Skyfri himmel lovet bedre forhold lørdag den 5. august. Dette skulle vise seg å bli en av de legendariske distansedagene ved Rikssenteret for Hang- og Paragliding. Ikke på grunn av spesielt gode forhold men heller på grunn av enestående flyprestasjoner. Spesielt av de beste paragliderpilotene.

To paragliderpiloter fløy lengre enn 100 km denne dagen: Per Arne Soldal og Egil Dilkestad. Begge la ruten på nordsiden av Ottadalen, krysset over Gudbrandsdalen sør for Dovre og fløy innover mot Rondane via Høvringen. Per Arne Soldal forteller:”Det var helt fantastisk å fly gjennom Rondane. Jeg var så lavt som fem meter over terrenget enkelte plasser. Får en helt spesiell kontakt med naturen.

Ringebu - Gudbrandsdalen

Rondane Mountains. Photo: Frode Halse

Rondane, sett fra posisjon over Sel i Gudbrandsdalen.

Fjellene er fullstendig kledd med stein, en slags skiferstein som jeg fikk rikelig anledning til å studere på nært hold.Flyginga her inne var tildels svært turbulent, med vindsystemer som overhodet ikke stemte med hovedvind.
Jeg fløy inn i Rondane via en termikkboble over Karihaugen ved Høvringen.
Fløy så mot Indre Bråkdalshøi der jeg ikke fant termikk i det hele tatt. Fløy over kanten til Verkilsdalen som har høye tinde og egger på alle kanter. For en paragliderpilot er denne dalen skrekkinngytende, og denne dagen var det et håpløst vindsystem som jeg hadde store problemer med å forstå. Fløy medvinds, og fant et termisk hang der jeg klarte å stige opp slik at jeg greide å krysse over til kammen som går nordover, ned fra Sagtinden. Derfra krysset jeg over Langholet til eggen som strekker seg nordover fra Storsmeden. Her fant jeg påny et termisk hang. Kom meg såvidt over kanten og tok en boble på baksiden. Så fløy jeg over til Digerronden der jeg kom inn i god høyde og traff en skikkelig boble. Fulgte fjelltoppene Digerronden, Midtronden, Høgronden og Storsvulten nord for Rondeslottet.

Per Arne`s rute blå, Egil`s rosa

Per Arne`s rute er blå, Egil`s er rosa.

Endelig bar det ut øverst i Atndalen, omtrent over Solvang. Jeg krysset over til Eriksrudhøi der jeg kom meg opp fra en vanvittig lav høyde, nesten som ved et under. Etter et forsøk på å fly nordøstover, som ble umulig pga motvind, fortsatte jeg sørøstover, nedover på nordsiden av Atndalen. Skyene løste seg etterhvert mer og mer opp, jobbet lavt over terrenget medvinds, og måtte lande litt nordøst av Gråsjøen, ved Hanestadnea.

Etterpå talte jeg opp antall ganger jeg var nesten sikker på å måtte lande, det var seks til syv ganger. Da jeg kom til Vågå følte jeg at jeg hadde gjort en bra jobb og for såvidt var fornøyd. Da jeg etterhvert landet var jeg imidlertid misfornøyd med veivalget. Misnøyen ga seg imidlertid da distansen ble målt til 123,9 km.”

Samme dag fløy den rutinerte og lokalkjente hanggliderpiloten Nils Aage Henden til Tynset. Denne distansen ble målt til nesten 138,9 km. Også for Henden var det vind fra nordøst som satte en stopper for turen. Henden brukte tre og en halv time på sin tur. Per Arne Soldal var i luften i omtrent sju timer !

(Tidligere publisert i Flynytt 6/95)

(Revidert 27.11.02)