ENDELIG SYNK
På lesida blir det hardkjør i turbulens, det ene
massive innklappet etter det andre kommer og jeg kan bare henge hjelpeløs
uten mulighet til å korrigere med annet enn høyre bremseline.Ser
veldig godt hva som foregår ettersom haka "hviler" mot seletøyets
bryststropp slik at hodet er bøyd bakover og ansiktet vender oppover.
Nakken har det alt annet enn godt. Men nå går det nedover med 2-7 m/s
i lesiderotorene. I min desperate situasjon er jeg
med på hva som helst for å unngå fritt fall. Ser på skjermens
mange ukontrollerte fall som en velsignelse og er villig til å krasje i
fjellskråninga før taket glipper. Bedre med noen brukne ben enn
"full pakke"!
CRASHLANDING
Etter å ha mistet 900 høydemeter på denne måten er
jeg 100 m over dalbunnen nær den lille landsbyen La Mure . Armlåsen er
iferd med å gli opp pga følelsesløse hender."Ikke gi opp"
roper jeg til meg selv mens jeg fortvilet prøver å mobilisere krefter
som ikke er der lenger. Styringa med høyre styreline er
upresis og det er vanskelig å orientere seg pga hodets stilling.
Greier likevel å unngå et par feite høyspentledninger og et hus men må
betale for det med ei medvindslanding i sving ! Braser med underkroppen
inn i ei trekrone men greinene er svake så jeg fyker igjennom og
smeller inn i toppen av en telefonstolpe med venstre lår. Sammenstøtet
er voldsomt men bare en tangering så jeg fortsetter og tryner
i en asfaltert vei 30 m lenger bort. Femten minutters seigpining
er over.
Utkjørt og forslått kan jeg overrasket konstatere at
ingenting er brukket ! Folk som bor i huset kommer løpende til, de har
sett "landinga" fra hagen. Forstår nok lite av at jeg gliser
bredt og er såre fornøyd.Venstre lår begynner øyeblikkelig å verke
og svelle pga avrevne muskelfibre og indre blødninger. Flydressen er
full av hull . Men hva gjør vel det! Fra nærmeste hus blir jeg servert
den beste kopp kaffe jeg noensinne har drukket.
Mens jeg pakker skjermen kommer den første av flere
norske pg-piloter som har kjørt etter meg. De trodde jeg var sjanseløs da de så på hvilken måte jeg
gikk til værs. Under pakkinga savner jeg kulekompasset
men finner det omsider i gresset 50 m bortenfor der jeg tryna !
Om kvelden starter jeg på nytt fra fra det
skjebnesvangre startstedet, denne gangen med lårstroppene på ! En
rolig kveldstur på termisk hang blir dermed avsluttningen på St.
Andre-oppholdet.Ved avreise neste dag kjøper vi T-skjorter med teksten
" I Survived St. Andre."
EN
DYR LÆREPENGE
Hvordan kunne dette skje ? Forklaringen er enkel men på
ingen måte unnskyldende. I og med at jeg skulle fly distanse var det
ekstra mye utstyr som skulle være med. Kompasset ,nødkuttkniven og kartmappa ble festet til
bryststroppen. For ikke å glemme noen av disse tingene kompleterte og låste
jeg bryststroppen først !
Etterpå ble vario,radio,kamera
og stir-up sjekket . Lårstroppene ble glemt i iveren etter å komme avgårde.
Kartmappa dekket lyskepartiet slik at fadesen ikke var synlig.
Hvis man gjør det til en regel å alltid låse lårstroppene
først og deretter bryststroppen når man tar på seg seletøyet vil man
unngå den beskrevne situasjonen. Med andre ord; tilbake til basics.
Skulle du likevel skulle havne i en slik situasjon :
REAGER !! Tida er knapp og et mirakel kommer ikke til å skje. La ikke
frykten lamme deg. Fokuser på å finne og gjennomføre en best mulig løsning
av problemet. Det gjorde jeg.
En slik opplevelse setter sine spor. Rent fysisk er jeg
fullt resistuert etter smellen. Har heller ikke på noen måte fått
flyvegring. Min indre klokke ble imidlertid nullstillet denne dagen,
jeg fikk en ny sjanse, en ny start i livet. Det meldte seg tanker om at ting som man skulle ha sagt eller gjort stadig
blir utsatt til det kanskje plutselig, uten forvarsel,er for
seint.
Lev i dag. I morgen kan det være over.
|