Endelig
ble10-mils-barrieren brutt i Norge!! Dessverre ble ingen bilder
tatt underveis, kamera var ikke med...
=NIMBUS= |
Av Andreas
Fredborg
Ringerudkollen den 13.mai 1995:
41 år unge Frode Halse er igang med
sitt rituale: to brødskiver, 0.33 liter
væske, sjekk radio,
førstehjelps-
utstyr,
ekstra mat og drikke, ekstra
kart over mulige landingsområder
(det skulle vise seg at han ikke tok
med mange nok denne gang ... ), enkelt reparasjonsutstyr.
Omstendelig
går han igjennom listen.
De andre pilotene vimser omkring febrilske i sin iver over å komme i lufta.
Der må den første av dem ned å lande! Han
hadde glemt vottene, det ble for kaldt i skybas. Halse
sjekker at glider og liner er i orden, og ser til at alle
spenner er riktig festet og at stirrup-snoren løper riktig. Litt
før klokka to er han i lufta: "alt for sent for noen
langtur", mumles det bedrevitende fra enkelte. Snaue
fem timer senere lander han rett sør for Beito. Ny
norgesrekord på 104.8 km!
Frode Halse. Jeg leter i telefonkatalogen, ikke fordi jeg
ikke vet nummeret, for det vet de fleste som har vært aktive
i Oslo Hang- og Paragliderklubb, men for å sjekke at han
virkelig står oppført som "paragliderpilot".
Nærmere en profesjonell pilot er det vanskelig å komme: Foruten et
karateslag i ny og ne bruker Frode Halse all sin fritid til
forberedelser og gjennomføring av paragliderturer.
Vaktordningen ved Aker Sykehus gjør at han har tilgang på litt flere
hele og halve dager enn de fleste av oss, så lenge han lar
kropp og sinn restituere seg etter lange nattevakter.
Det blir lite øldrikking, for å si det på den måten.
En ganske dårlig værmelding ga Fri Flukt audiens hos Halse:
|
|
Det virker ikke som akkurat denne dagen var forventet?
Var ikke forberedt kartmessig.
Pleier å fly med kart, hadde ikke engang med.
Ble overrumplet av de meget gode forholdene. Alt stemte med
bekledning, vannlating etc.
Kledde på meg ekstra mye for det var en kald dag. Bare støta ut, måtte
leite nedpå sørsiden av starten, en slags gryte der jeg skrudde meg
langsomt opp. Etterhvert
var jeg tusen over, da forstod jeg hvor det bar.
6-7
km ut i turen.
Ved enden av Sperillen
(i
sentrum av bildet) ligger tettstedet Nes.Hedal er til venstre utenom
bildet. (©Frode
Halse)
Det blåste sørfra. Rett nordover mot Hedal, den så dead end ut,fløy på
østsiden av Hedalen, over i Ådalen ved salen der en veg går over, fløy
på platået på skyggesida av Adalen helt til Fagernes.
Hvorfor?
Boblene bare fløt rett nordover på den siden, fant ingen grunn til å
krysse.
Så kom jeg til Bagn, vurderte å krysse, men fikk en bra boble så
jegfortsatte. Forsåvidt så
er det fine fjell på vestsida hele vegen til Fagernes.
Verre på østsida. Krysset
i Fagernes,fortsatte mot Beito på Østsida. Fløy skygate fra Fagernes og
til Skammestein.
Da jeg nærmet meg Fagernes ringte følgebilen Leirin
flyplass.
Ingen svarte. Da ble det samtidig dradd opp et seilfly. Dette ble
sluppet under noen cumulus ved Fagernes.
Jeg beundret seilfyet som beveget seg relativt raskt opp til
skyene via seige store sirklier.
Jeg derimot begynte å komme lavt over Fagernes sentrum i den vestvendte
lia. Etter å ha sett seilflyets store, men innbringende sirkler
var det liten tvil om hvor "moderen" befant seg: Inn i 7-8 M/S som holdt
i flere minutter. Rett i
skybas til seilflyet. Det poppet i øra på grunn av trykkdifferansen. Var
interessert i å få bekreftet at han var klar over meg, så jeg vinket da
han fløy forbi sakte og nært. Han
vinket tilbake, jeg ble beroliget.
Så du vinket ikke for å hilse?
Nei, poenget var å få bekreftet at han var klar over meg.
Fløy så en fantastisk skygate omtrent til der jeg landet i Skammestein. Tapte 400 meter på en mil. Uten at jeg visste det kom jeg til 100
km grensen før Hegge kirke (ved Heggenes), var iferd med å lande.
Visste ikke at jeg lå an til norgesrekord.. Fikk skrudd litt på to
kameltopper, og fikk skviset meg over åsen til neste bygd, Skammestein.
Gled ned på baksida, og landet på lesiden medflagrende ører rett
ved veien. Der utspant det seg de volsomste gledescener med mine venner
fra følgebilen. Journalisterfra lokalpressen var på plass med en gang.
Gutta hadde anropt disse: ville ha PR for sporten i forbindelse med EM
PG 96.
Derpå ble det feiret med
skumdrikk
på Beito. Jeg er ingen
festgris, men det var tross alt lørdagskveld.
Legg spesiellt merke til at man ikke behøver å fly via Nes i nord-
enden av Sperillen men kan
skjære tvers over vest for Nes via
Hedalen og så entre Ådalen
lengre mot nord.
|
Klipp
fra Dagbladet. Bildet viser landingen. |
Hva mener du er det viktigste som må til for
å fly langt med paraglider.
Forstå når toget går: Nå er det forhold,
behøver ikke nødvendigvis ha topp høyde og topp utgangspunkt, men må
forstå
at det blir saker og ting og hvor det blir. Endeløs tålmodighet
underveis, når du begynner å komme lavt, og du finner litt og må
bruke tid for å ta deg opp. Å ta vare på løftet du finner underveis.
Jobb til du finner kjerna eller neste syklus kommer.
Utholdenhet og å utholde kulda. Må klare å fortsette å skru
selv om du fryser.
Ikke vær forutintatt med hensyn til hva dagen kan gi avflyging.
Da kan du undervurdere forholdene, og også overse at værbildet
kanskje forandrer seg til det bedre!
Vær fokusert på oppgaven,
og tenk positivt. Tenk
"høyt og langt", ikke 'hvor skal jeg lande".
Vær tålmodig i letinga etter løft og gi
deg aldri før du står på bakken. Mange ignorerer tegn på at de kan være i nærheten av brukbar
termikk, eller i et område der termikk kan være i ferd med å utløses
for fullt. Så flyr de
videre mot landing, mens andre stopper opp for å søke rundt litt eller
holde seg i området lengst mulig i tilfelle det løsner en syklus.
Irriterende å stå på landing og være vitne til at andre skrur
seg opp og flyr avgårde...
|
|
Hva
med konkurranser: framtid? konkurranse form ?
Stadig flere kompetente piloter, gir stadig
bedre grunnlag for konkurranse. Men dette er ikke min interresse. Vil bestemme selv når jeg vil prøve meg på noe. Liker ikke
tidspresset og jaget. Liker
ikke venting og de negative sidene. NC-deltakerne må alltid dra til der det er omganger,
flyforholdene andre steder kan være langt bedre. Et eksempel er årets NC i Hemsedal: du verden hvor bra det
var andre steder, konkurransen ble visst avlyst... Konkurranse er bra
for å få gode piloter, men det passer ikke for alle.
Da foretrekker jeg heller pionerturer og plasser der det ikke er
flydd før. Det er langt flere uflydde enn flydde ruter i Norge.
Sikkerhet og distanseflyging kontra
sikkerhet og konkurranseflyging?
Både og. På en måte er du tryggere i fri distanse pga mindre
konkurranse-press og tidspress. På
den andre side har du ikke alltid henteservice, og få folk rundt deg. Større
ansvar overfor deg selv og dine omivelser på distanse. Færre veit hvor du er. Ingen
vil savne deg. Fri
distanseflyging gir en større form for frihet fordi du konkurrerer ikke
mot andre, men mot selv, på lag med naturkreftene.
Er glidervalg viktig for suksess, eller
det nok å ha tro på glideren?
Skal du fly distanse må du først og fremst
fly
en glider du er komfortabel med og som du stoler på. Det kan nemlig være
svært skiftende forhold fra start til slutt både i vær og terreng.
Skjermen bør ha
god hastighet
og gode termikkskruings-egenskaper.
Hva har har du med?
Mobiltelefon,radio, kart, alltid mat og
drikke. Har med støttetape
og sportstape til førstehjelp,foruten kompass og flyutstyr som nødskjerm,
vario, høydemåler.
Hvorfor liker du å fly?
Flyving gir en enorm frihetsfølelse. Aller best er det å fly over nytt terreng, å bruke sine evner
som pilot til legge bak seg distanse. Sånn sett kom rekorden som tilfeldig tillegg til den
tilfredsstillelse det var å fly opp Ådalen for første gang.
Flyvinga har etterhvert gitt et avhengighetsforhold. Jeg må ha
adrenalinkick med en viss hyppighet. Det å mestre elementene er
også en viktig motivasjon for å fly.
Hvis du finner trang og vanskelig termikk
når du er lavt, forsøker du forsiktig sirkler eller banker du hardt rundt?
Terrenget og vindforholdene bestemmer hvor
aggressivt jeg går til verks. Det
har med konsekvensanalyse å gjøre. Over skogsområder og i snille vindforhold angriper jeg termikken
med aller største innsats. Over
steingrunn og på leside er jeg mer forsiktig.
Hva er dine planer for framtida? Har
du noen bestemte mål?
Jeg
har mine mål, men jeg synes ikke det er riktig å proklamere disse i
Fri Flukt. Ikke fordi jeg tar meg selv spesielt høytidelig, men det
viktigste ved å sette seg mål er ens egen bevisstgjøring.
Hva andre måtte mene om mine mål og om hvor stor sjanse jeg har
til å nå målene synes jegforsåvidt er irrelevant.
Et "minimål" kan jeg allikevel fortelle om: Jeg ville
like å fly tvers igjennom Jotunheimen med et vandrerkart på baklomma. Må ha full værklaff og høy skybas både på Vestlandet og
Østafjells....
Fri Flukt ønsker her å presisere at Halse som regel når sine mål:
Som da han landet på toppen av Galdhøpiggen, eller da han som førstemann
i Norge fløy over 10 mil...
Det er en bra dag, cumulusene danser på himmelen.
Jeg sitter foran skjermen og renskriver intervjuet med Frode
Halse. En uro farer
igjennom meg: Hvor er han idag....
|
|
(Tidligere publisert
i Fri Flukt 2/1995)
|
|
(Revidert 04.12.02) |
|
|
