Av Frode Halse


Launching from Salknappen, Vågå. Photo: Ivar Sandstå

7. juni 2002. Hektisk aktivitet på Salknappen. Den romslige gresskledde starten er full av hangglidere. Jeg er eneste paraglider, et ikke uvanlig fenomen i Vågå! De som er ferdigmekket står i grupper og diskuterer dagens distansepotensiale. Over den knallblå  himmelen driver stadig mer flatbunnete cumuluser fra SØ-Ø mot NV-V, ei perfekt retning for flyving mot Åndalsnes. 
Noen av de ellers så pålitelige ”gammelgutta” tror at dagen modnes langsomt og satser på en sein start. Jeg kjenner en økende uro, har tenkt å fly langt og vil komme av gårde tidligst mulig. Det ser da virkelig ut som om skyene vokser pent rett over start? Ingen tid å miste! 
Tar av kl 13:15 som dagens ”dummy”, kjenner de andres blikk i ryggen når jeg glir ut over platået. Vil det gå opp eller ned?


STERKE FORHOLD
Svaret kommer brått og brutalt, det nærmest koker av termikk nede på myra. 
Enkelt er det likevel ikke for høyden min over bakken er kun 40-50 meter. Misser jeg de trange kjernene havner jeg i synket imellom og står på bakken før jeg får sagt bust! 
Vrenger rundt alt den litt skrutrege Omega 5`ern er god for og får lock på ei boble som drifter innover mot starten. 
Etter et par runder passerer løftet 5 m/s. Det er siste gang jeg har anledning å se på varioen på lenge. 
Termikken er nemlig steinhard, jeg har store problemer med å holde skjermen sånn noenlunde over meg. 
Ser opp hele tida for å ha kortest mulig reaksjonstid. Dermed mister jeg bakkereferansen noe som gjør at jeg i enkelte, korte øyeblikk er i tvil om hvilken vei jeg er i ferd med å rotere! 
Plagene er heldigvis kortvarige. Etter få minutter stanger jeg i skybas og konstaterer fornøyd at den er på 2800 m, 1400 m over start. 
Rock`n roll, dette smaker langtur! 
Under meg drysser Hg`ene ut.  

 Start fra Salknappen. (Foto: Ivar Sandstå)

CRUISING
Flyr nordover på en kurs langt inne på vidda, lengre vekk fra Gudbrandsdalen enn det man vanligvis pleier å gjøre med pg. Skyene ser veldig bra ut, er sikker på at det vil bære! Plukker stadig løft og holder fin høyde. Etter 25 km og rett over Slådalsveien tar jeg dagens høyeste skybas på 3350 m. Dermed har jeg høyde til å gli over Gudbrandsdalen på en diagonal selv om den er ganske bred akkurat her. Vil til solsida som jeg har tenkt å følge mot Bjorli. Krysser rett over Lesja sentrum og kommer lavt inn like over tregrensen. Denne fjellsida skuffer sjelden, ei heller nå. Etter kort leting har jeg bobla som tar meg opp i 3000 m. Så er det bare å cruise mot Bjorli under den ene fine skya etter den andre (bilder).  
Medvinden er på behagelige 10-15 km/t. Ingen antydning til den notoriske solgangsbrisen som så mange ganger har ødelagt planen om å entre og fly Romsdalen. Er dagen endelig kommet, skal det lykkes denne gangen?

 45 kms into the flight, cloudstreet ahead.  Photo: Frode Halse

BJORLI
Nettopp pga faren for motvind har jeg deklarert forsiktig, målet er et koordinat etter 64 km ute i dalen like før Bjorli. Fra 3000 m ved Lesjaskog ringer jeg opp Berit Brudeseth og Arne Årsbog (bilde)for å få en værrapport. Arne and Berit, giving me valuable info about windconditions in the Romsdalen valley. Photo: Frode Halse De er heldigvis hjemme i Åndalsnes og kan melde at solgangs- brisen opp Romsdalen i dag er moderat. Jeg deler den gode nyheten over radioen med Dag Hole, en Hg-pilot som ligger noen km bak meg. Skepsisen for Romsdalen går ned et par hakk. Takk for den Arne og Berit!
Før Bjorli legger jeg meg ut i dalen og er forberedt på å måtte spandere en del høydemetere for å ta det deklarerte punktet. Belønnes isteden med feit boble rett ved punktet slik at jeg tar det samtidig som jeg skrur meg opp i 3200 m. 64 km unnagjort på to timer, ikke ille. 
Glir over Bjorli hvor jeg har måttet lande før. Har fremdeles medvind når jeg i 3100 m entrer Romsdalen.  

Passing Bjorli at 3200 m.a.s. Photo: Frode Halse
  Passering Bjorli (3200 m). Referanse: Alpinanlegget ligger i øvre høyre hjørne. 
 
ROMSDALEN
Her blir det lengre mellom boblene og de går ikke så høyt som tidligere. Mister derfor gradvis høyde mens jeg glir ned den første mila av dalen. Hastigheten synker også, medvinden erstattes med begynnende motvind. Cruisingen er over, nå gjelder det å kjempe seg nedover lengst mulig. Hangglideren har nådd meg igjen, han er bekymret for landinger videre nedover men jeg har Romsdalens åkerlapper friskt i minne fra en biltur forrige måned og kan berolige han med at det ikke er noe problem. Robin Strid (Hg) som har startet på Frya kommer også inn på radioen fra sin posisjon flere mil bak oss og er med på diskusjonen om hvor fin Romsdalen egentlig er å fly ned! Vi psyker hverandre opp etter beste evne men etter som jeg kommer lavere ser den likevel fryktelig trang ut, begynner å ligne på de livlige fantasier jeg har hatt. Nå er jeg her!!

De første femten kilometerene er dalen ganske rett og går mot nordøst for så å svinge mot vest ved Flatmark.
Etter denne krappe svingen flyr jeg på solsida inn over ei stor fjellhylle på jakt etter termikk, fjellveggene har så langt gitt lite. Der sittern! Begynner å kjempe innbitt med ei trang men kraftig boble, vil opp over toppene og bort fra dalens knugende omslutning. Å skru bobla fra bare 20-30 meters høyde like innenfor kanten av hylla er småtøft.  
Seabreeze pumping up the valley slows me down, altitude shrinking... Photo: Frode Halse
  Ved Flatmark hvor Romsdalen brekker mot vest.
Utenfor kanten er nemlig en fjellvegg på 800 veldig vertikale metere. Miksen av stor og lav høyde samtidig gjør at sanseapparatet nærmest friker ut! Ikke minst når jeg ei stund ser utrivelig mye overduk og vingen vrir og bender på seg som en kålorm men oppover går det! Gevinsten er kun et par hundre høydemetere men det sikrer meg en gunstigere posisjon for å forsøke å komme meg over Mongegjura-tinden (1313 m) som ligger i ”innersving” der dalen litt lenger ned brekker nordover. Vil for all del unngå å måtte fly motvinds og turbulensutsatt gjennom svingen. Men først må jeg produsere mer høyde for å kunne gli over.

Flyr bort til Mongegjuras nakne fjellside, først forsiktig på komfortabel avstand men der er ikke mye å hente, må kloss innpå før den sterke lesidetermikken røsker til. Ok, dette blir spennende! Fjellveggens ensartede mønster og mangel på størrelsesreferanser gjør at det er vanskelig å se om jeg har to eller fem meters klaring mellom den og vingetippen. Skrur meg med hamrende hjerte oppover i en ruskete femmer. 
   
Entering the narrowest area. The famous Trollveggen Wall in the shadow. Photo: Frode Halse

  Trollveggen i skygge, Romsdalstinden på solsida.


En blanding av høydeskrekk og klaustrofobi herjer i kroppen, har mest lyst til å gi meg og fly ut fra veggen men står imot fornuften og gir meg ikke før jeg ser ned på tinden. Da er det ikke mye psykisk energi igjen!
Satser på at det også er termikk på lesida av Romsdalstinden lenger ned, legger meg på kurs dit ute i dalen. Motvinden er nå 15-20 km/t. Taper mye høyde på veien og ankommer lesida med kun 300 m over dalbunnen. Klarer ikke å feste grep på den rotete termikken, turbulensen kommer nok av at Romsdalens trangeste parti ligger like nedenfor. Må gi meg etter noen kilevinkler som nesten slenger meg i veggen. Flyr mot trakta mens hastigheten synker. På det trangeste er den nede i 5 km/t. Kikker opp i den mektige Trollveggen som ligger på skyggesida rett etter trakta.

PASSERER 100 KM
På GPSen er ”Go To”-funksjonen aktivisert og innstilt på startstedet slik at jeg ser når jeg passerer 100 km fra start. En god følelse, rart dette med tallmagi! Vil jeg klare å slå min egen Norges-pers på 105 km?
Flyvende på solsida, ”klistret” i fjellveggen utnytter jeg  det diffuse løftet fra varmen som den utstråler og får også utnyttet det dynamiske hanget som solgangsbrisen skaper der vinkelen er brukbar. Klarer å holde høyden et stykke på den måten men 3-4 km forbi Trollveggen må  jeg gi slipp på fjellveggen for å rekke ut til landing som blir i kanten av en åker på Venja. Har flydd i fire timer og et kvarter og GPSen viser 103 km. Pakker skjermen ved hovedveien like ved. Før jeg er ferdigpakket er følgebilen der, min egen Caravelle Kombi med Hg-stativ på taket, kjørt av Alf Hansen og dama. Takk Alf!

Hg-gutta fikk også fine turer. Dag Holen landet på 106,8 km mens Olav

Opsanger fløy alle 111 kilometerene til Åndalsnes. Robin Strid og Werner Johannessen som startet fra Frya var seinere ute i løypa og rakk ikke helt ned pga døende forhold men fikk  henholdsvis 158,9 km og 161 km. Det var derfor en munter gjeng jeg først spiste gatekjøkkenmat med  i Åndalsnes og seinere tok fatt på heimturen sammen med til Vågå.
Hvilken super distansedag! Selv om det verken ble pers eller landing helt nede i Åndalsnes er jeg er mer enn fornøyd. En mangeårig målsetting om å fly distanse fra Vågå og ned Romsdalen er realisert.
Endelig!

 

 

      "Der sittern! Begynner å kjempe innbitt med ei trang men kraftig boble, vil opp over toppene og bort fra dalens knugende omslutning."   "Flyr nordover på en kurs langt inne på vidda, lengre vekk fra       Gudbrandsdalen enn det man vanligvis pleier å gjøre med pg."


(Tidligere publisert i Fri Flukt 3/02)

                                        
(Revidert 2005-10-09

 

Startside  Klubben  Medlemmer  100 km turer  Pionerflyving  5 Lengste XC  Idé  Artikler  Fotogalleriet   Linker    Værdata   Gjestebok  Info in english

2006©Frode Halse
URL: http://www.fridistanse.no