|
7. juni 2002. Hektisk aktivitet på Salknappen.
Den romslige gresskledde starten er full av hangglidere. Jeg er eneste
paraglider, et ikke uvanlig fenomen i Vågå! De som er ferdigmekket står i grupper og diskuterer dagens
distansepotensiale. Over den knallblå himmelen
driver stadig mer flatbunnete cumuluser fra SØ-Ø mot NV-V, ei perfekt
retning for flyving mot Åndalsnes.
Noen av de ellers så pålitelige ”gammelgutta” tror at dagen modnes langsomt og satser på en sein start. Jeg kjenner en økende uro, har tenkt å fly langt og vil komme av gårde tidligst mulig. Det ser da
virkelig ut som om skyene vokser pent rett over start? Ingen tid å miste!
Tar av kl 13:15 som dagens ”dummy”, kjenner de andres blikk i ryggen når jeg glir ut over platået. Vil det gå opp eller ned?
STERKE
FORHOLD
Svaret
kommer brått og brutalt, det nærmest koker av termikk nede på myra.
Enkelt er det likevel ikke for høyden min over bakken er kun 40-50
meter. Misser jeg de trange kjernene havner jeg i synket imellom og står
på bakken før jeg får sagt bust!
Vrenger rundt alt den litt skrutrege
Omega 5`ern er god for og får lock på ei boble som drifter innover mot
starten.
Etter et par runder passerer løftet 5 m/s. Det er siste gang
jeg har anledning å se på varioen på lenge.
Termikken er nemlig
steinhard, jeg har store problemer med å holde skjermen sånn noenlunde
over meg.
Ser opp hele tida for å ha kortest mulig reaksjonstid.
Dermed mister jeg bakkereferansen noe som gjør at jeg i enkelte, korte
øyeblikk er i tvil om hvilken vei jeg er i ferd med å rotere!
Plagene
er heldigvis kortvarige. Etter få minutter stanger jeg i skybas og
konstaterer fornøyd at den er på 2800 m, 1400 m over start.
Rock`n
roll, dette smaker langtur!
Under meg drysser Hg`ene ut.
|
Start
fra Salknappen. (Foto: Ivar Sandstå) |
|
CRUISING
Flyr
nordover på en kurs langt inne på vidda, lengre vekk fra
Gudbrandsdalen enn det man vanligvis pleier å gjøre med pg. Skyene ser
veldig bra ut, er sikker på at det vil bære! Plukker stadig løft og
holder fin høyde. Etter 25 km og rett over Slådalsveien tar jeg dagens
høyeste skybas på 3350 m. Dermed har jeg høyde til å gli over
Gudbrandsdalen på en diagonal selv om den er ganske bred akkurat her.
Vil til solsida som jeg har tenkt å følge mot Bjorli. Krysser rett
over Lesja sentrum og kommer lavt inn like over tregrensen. Denne
fjellsida skuffer sjelden, ei heller nå. Etter kort leting har jeg bobla som tar meg opp i 3000 m. Så er
det bare å cruise mot Bjorli under den ene fine skya etter den andre
(bilder).
Medvinden er på behagelige 10-15 km/t. Ingen antydning til den
notoriske solgangsbrisen som så mange ganger har ødelagt planen om å
entre og fly Romsdalen. Er dagen endelig kommet, skal det lykkes denne
gangen?
|
|
BJORLI
Nettopp
pga faren for motvind har jeg deklarert forsiktig, målet er et
koordinat etter 64 km ute i dalen like før Bjorli. Fra 3000 m ved
Lesjaskog ringer jeg opp Berit Brudeseth og Arne Årsbog
(bilde)for
å få en værrapport.
De er
heldigvis hjemme i Åndalsnes og kan melde
at solgangs- brisen opp Romsdalen i dag er moderat. Jeg deler den gode
nyheten over radioen med Dag Hole, en Hg-pilot som ligger noen km bak
meg. Skepsisen for Romsdalen går ned et par hakk. Takk for den Arne og
Berit!
Før
Bjorli legger jeg meg ut i dalen og er forberedt på å måtte spandere
en del høydemetere for å ta det deklarerte punktet. Belønnes isteden
med feit boble rett ved punktet slik at jeg tar det samtidig som jeg
skrur meg opp i 3200 m. 64 km unnagjort på to timer, ikke ille.
Glir
over Bjorli hvor jeg har måttet lande før. Har fremdeles medvind når
jeg i 3100 m entrer Romsdalen.
|
|
Passering Bjorli (3200 m). Referanse: Alpinanlegget ligger i øvre
høyre hjørne. |
|
|
ROMSDALEN
Her
blir det lengre mellom boblene og de går ikke så høyt som tidligere.
Mister derfor gradvis høyde mens jeg glir ned den første mila av
dalen. Hastigheten synker også, medvinden erstattes med begynnende
motvind. Cruisingen er over, nå gjelder det å kjempe seg nedover
lengst mulig. Hangglideren har nådd meg igjen, han er bekymret for
landinger videre nedover men jeg har Romsdalens åkerlapper friskt i
minne fra en biltur forrige måned og kan berolige han med at det ikke
er noe problem. Robin Strid (Hg) som har startet på Frya kommer også
inn på radioen fra sin posisjon flere mil bak oss og er med på
diskusjonen om hvor fin Romsdalen egentlig er å fly ned! Vi psyker
hverandre opp etter beste evne men etter som jeg kommer lavere ser den
likevel fryktelig trang ut, begynner å ligne på de livlige fantasier
jeg har hatt. Nå er jeg her!!
De
første femten kilometerene er dalen ganske rett og går mot nordøst
for så å svinge mot vest ved Flatmark. Etter denne krappe svingen flyr
jeg på solsida inn over ei stor fjellhylle på jakt etter termikk,
fjellveggene har så langt gitt lite. Der sittern! Begynner å kjempe
innbitt med ei trang men kraftig boble, vil opp over toppene og bort fra
dalens knugende omslutning. Å skru bobla fra bare 20-30 meters høyde
like innenfor kanten av hylla er småtøft. |
|
Ved
Flatmark hvor Romsdalen brekker mot vest. |
|
Utenfor kanten er nemlig en
fjellvegg på 800 veldig vertikale metere. Miksen av stor og lav høyde
samtidig gjør at sanseapparatet nærmest friker ut! Ikke minst når jeg
ei stund ser utrivelig mye overduk og vingen vrir og bender på seg som
en kålorm men oppover går det! Gevinsten er kun et par hundre høydemetere
men det sikrer meg en gunstigere posisjon for å forsøke å komme meg
over Mongegjura-tinden (1313 m) som
ligger i ”innersving” der dalen litt lenger ned brekker nordover.
Vil for all del unngå å måtte fly motvinds og turbulensutsatt
gjennom svingen. Men først må jeg produsere mer høyde for å kunne
gli over.
Flyr
bort til Mongegjuras nakne fjellside, først forsiktig på komfortabel
avstand men der er ikke mye å hente, må kloss innpå før den sterke
lesidetermikken røsker til. Ok, dette blir spennende! Fjellveggens
ensartede mønster og mangel på størrelsesreferanser gjør at det er
vanskelig å se om jeg har to eller fem meters klaring mellom den og
vingetippen. Skrur meg med hamrende hjerte oppover i en ruskete femmer.
|
|
|
Trollveggen i skygge, Romsdalstinden på solsida. |
En blanding av høydeskrekk og klaustrofobi herjer i kroppen, har mest
lyst til å gi meg og fly ut fra veggen men står imot fornuften og gir
meg ikke før jeg ser ned på tinden. Da er det ikke mye psykisk energi
igjen!
Satser
på at det også er termikk på lesida av Romsdalstinden lenger ned, legger meg på kurs dit ute i dalen. Motvinden er nå 15-20 km/t. Taper
mye høyde på veien og ankommer lesida med kun 300 m over dalbunnen.
Klarer ikke å feste grep på den rotete termikken, turbulensen kommer
nok av at Romsdalens trangeste parti ligger like nedenfor. Må gi meg
etter noen kilevinkler som nesten slenger meg i veggen. Flyr mot trakta
mens hastigheten synker. På det trangeste er den nede i 5 km/t. Kikker
opp i den mektige Trollveggen som ligger på skyggesida rett
etter trakta.
PASSERER
100 KM
På
GPSen er ”Go To”-funksjonen aktivisert og innstilt på startstedet
slik at jeg ser når jeg passerer 100 km fra start. En god følelse,
rart dette med tallmagi! Vil jeg klare å slå min egen Norges-pers på
105 km?
Flyvende
på solsida, ”klistret” i fjellveggen utnytter jeg
det diffuse løftet fra varmen som den utstråler og får også
utnyttet det dynamiske hanget som solgangsbrisen skaper der vinkelen er
brukbar. Klarer å holde høyden et stykke på den måten men 3-4 km
forbi Trollveggen må jeg
gi slipp på fjellveggen for å rekke ut til landing som blir i kanten
av en åker på Venja. Har flydd i fire timer og et kvarter og GPSen
viser 103 km. Pakker skjermen ved hovedveien like ved. Før jeg er
ferdigpakket er følgebilen der, min egen Caravelle Kombi med Hg-stativ
på taket, kjørt av Alf Hansen og dama.
Takk Alf!
Hg-gutta
fikk også fine turer. Dag Holen landet på 106,8 km mens Olav
|
Opsanger
fløy alle 111 kilometerene til Åndalsnes. Robin Strid og Werner
Johannessen som startet fra Frya var seinere ute i løypa og rakk ikke
helt ned pga døende forhold men fikk
henholdsvis 158,9 km og 161 km. Det var derfor en munter gjeng
jeg først spiste gatekjøkkenmat med
i Åndalsnes og seinere tok fatt på heimturen sammen med til Vågå.
Hvilken
super distansedag! Selv om det verken ble pers eller landing helt nede i
Åndalsnes er jeg er mer enn fornøyd. En mangeårig målsetting om å
fly distanse fra Vågå og ned Romsdalen er realisert. Endelig!
|
|
|
|
"Der sittern! Begynner å kjempe
innbitt med ei trang men kraftig boble, vil opp over toppene og bort fra
dalens knugende omslutning." |
|
"Flyr
nordover på en kurs langt inne på vidda, lengre vekk fra
Gudbrandsdalen enn det man vanligvis pleier å gjøre med pg." |
|
(Tidligere publisert i Fri Flukt
3/02)
(Revidert 2005-10-09)
|