av Tom Salamonsen

 

Denne starten blir flatere og flatere for hver gang jeg får gleden, etter et par hundre meters einerlyngbekledde meter. Heldigvis markeres starten av en lettgjenkjennelig tonntung stein, ellers hadde vi hver en sjelden gang vi er her surret rundt i området og lett etter startstedet og prøvet og feilet i sann pionérånd. Sant nok, stedet har et visst åttitallspreg over seg: En kan nesten se for seg middelaldrende menn liggende i lyngen og vente på bedre forhold og humre og spøke og le og rulle røyk. Og det lyser prøv og feil av hele området, sidet av høspenten som går ned i dalen et par hundre meter øst for oss. En kan nesten høre vinden hviske "Teeerjeee".

 

Mikael holder på å falle utfor den bratte skråningen som er Brønstadstarten.

Vinden står inn konstant med 3-5 m/s og det er vanskelig å lese termikksyklusene. Alle skal på distanse så vi har ingen prøvekanin. Kanskje like greit da vi ikke har noen avtalt landing nede i dalen. Her er det viktig å starte før vinden setter inn fra Bjorli og høyfjellene, særlig når det er tidlig på året. Men samtidig ikke for tidlig for da går det ned... Noe det gjør for mange av oss. Frode Halse, så meg, Mikael Ulstrup og Knut Jørgen Koller må ned uten å ha fått noe realt å jobbe med, mens Arne Kristian Boiesen finner noe og forsvinner etterhvert ut av synet.

Jeg stresser på for at vi skal komme oss opp igjen, ser på dagen med kjempepotensial. Nesten perfekt himmel med spredt cummulus og fin styrke på vinden og god høyde på bas. Bjørnar Trondsen venter på oss da vi kommer opp til toppen, han har topplandet etter en kort hangtur. Vinden har som ventet økt på og det står inn med 5-7 m/s nå.

Klar igjen ganske fort og starter ut til sikre hangforhold. Skrur noen bobler men kommer ikke ordentlig høyt, boblene drifter bakover og forsvinner innpå platået til tilsynelatende ingenting. Krevende tekniske forhold hvor det gjelder å bite seg fast og grave knytneven inn i kjernene. Drifter  videre med småting helt til jeg får grei høyde rett før Dovre og Strykegjernet, og distanseturen er endelig igang etter en mil med kloring. Det kondenserer til svake cummuluser over Øst-Jetta men jeg bruker god tid for å slippe å komme lavt og måtte slite psykisk i letermikk i den sterke vinden.

Jettaplatået med Blåhø som blikkfang står her som hengegliderens fallos og markerer denne dagen skillet mellom kraftig vind og svakere vind. Jeg får en følelse av å fly feil vei, det virker rart å passere Blåhø sørover. Den samme følelsen hadde jeg over Formokampen og Selsmyrene i 2005 da jeg fløy fra Bøsætri til Kvam. Etter dette får jeg på en måte roen.

Her har jeg vel egentlig allerede tatt avgjørelsen underbevisst om å fly denne ruten som blir min sjebne denne dagen. Det ligger en selvfølge i valget. Hadde jeg stoppet opp mellom kirka og butikken i Lalm og sett opp mot meg selv med pene svarte dressko på bena, hadde jeg sagt: "som jeg tenkte, han flyr mot Fagernes".

Ruten blir da, fra skybas over veggen ved Lalm til vest i Heidal også rett over til Heidalsmuen, dog litt øst for denne. Får ikke ordentlig høyde ved muen og det går sakte. Men finner omsider noe realt gromt da terrenget avtar i høyde mot Skåbu. Flotte forhold over et helt nytt område. Lett skydupping over to mil. Her begynner nærsagt turen: flotte fjellvann, store juv og daler to tusen meter under meg og en fjellkryssing med tilsynelatende urørt terreng sørover. Jeg passerer Olstappen i god høyde, og legger muntert i vei. Her endrer forholdene seg igjen. Boblene er små og løftet er svakt, solen må gi mer og mer slipp, men det er fortsatt fine skyer. Problemet er bare at det løfter svakt under de og jeg må skru på alt. Det var den berømte bryteren igjen...

Posisjonen er i grenselandet mellom Jotunheimen og Espedalen og jeg kjenner energien bevege seg og ta meg, som en tsunami flytende på essensen av livet. Og med ansiktet dekket med vievann plukker jeg fram kameraet, tar bilder og filmer litt.

 

Jeg passerer over passet Langsudalen med de høyeste fjellene på turen rundt meg (sett bort ifra selvsagte Heidalsmuen), og passet leder meg ned mot flatlandet og myrer. Jeg treffer på oppstykket løft og drifter med samtidig som løftet tiltar litt i styrke. Kommer etter mye drifting opp i 3000 meter. Her er det bare skygge og meget svake forhold. Myrer. Og jeg blir passiv. En halvsterk følelse griper meg av "hvor er jeg" og i vinden Arne Kristians humring med norgesrekorden i deklarert mål i hånden, mens smuler faller fra skjegget i dirrende joy etter 6 skiver kneip som matpakke. Det er bare å skli.

 

     
      
 
                                     
                                        Turen i Google Earth

Og jeg sklir langt. Slutter å skru på 99 km. Tiden går med til å ta bilder i det dårlige lyset, og å krype sammen med hendene inn, litt som en lekende menneskelig kylling. Synnfjell er eneste fotogene landemerke. Og skyggen setter en effektiv stopper for termikken. Det går opp for meg at solen faktisk er kilden til termikk. Får et sklistrekke på 17 km uten en eneste boble. Tempesten sier ikke et ord på 25 minutter, ny rekord! Dette er ikke en distansetur, men en sklitur. Egentlig en fin måte å avslutte en scenerik tur på. Har overskuddshøyde da jeg ankommer fjorden, men forkaster å krysse den siden det er skygge på andre siden også.

Jeg lander idyllisk til ved Steinsetfjordens bredde med fantastisk pakkeunderlag på halvlangt gress. Kan egentlig ikke be om mer. Tar av meg skoene og sokkene og kjenner sekkens tørre overflate mot mine litt klamme føtter. En eim av fotsvette og kumøkk. Har ingen hentebil akkurat der og da, perfekt. Piece of mind. Norskt flagg vaier fra mønet på en hytte på andre siden av veien hvor en familie står og klapper, og spør om de skal hjelpe meg med noe. Svarer takk som byr men at jeg ikke trenger hjelp, og tar på meg reiseskoene og legger i vei mot Fagernes.

                         ( Alle foto fra turen ©Tom Salamonsen)