70 km med paraglider i Troms

Denne distanseturen satte for alvor Troms på pg-norgeskartet. En frisk distansetur som det står respekt av !

=NIMBUS=

Tekst og bilder:
Stein Are Skogeng og Per-Arne Holmstad.

Vågå ble inngangsbilletten for Stein Are Skogeng, Børge Kristiansen og Per-Arne Holmstad, tre PG piloter fra Troms som før sesongen 1997 satte seg mål om og fly langt i Nord Norge.
Til Vågå dro vi for å lære termikkflygingens skjulte mystikk samt at vi skulle lære og temme dens knallharde kilevinker. Jeg nådde bare 56 kilometer mens Per-Arne bikka 91 og Børge klarte 15.

Tilbake i Troms var det den harde hverdag igjen, flyforholdene var elendige, dag etter dag opprant med skuffelse. Skuffelsen ble større og større, himmelen var knallblå og høytrykket lå superstabilt over Kolahalvøya. Turistene trivdes godt, andre ble brun og fin, selv fikk jeg aldri roen over meg til å iføre meg sommerhabitten.

En måned tok det før cumulusene dukket opp. Det var ett utrolig syn, jeg hadde nesten glemt at de fantes og hvordan de så ut. Skuffelsene var som blåst bort, nå skulle det flys. Meteorologisk institutt i Tromsø lovte gode forhold søndag den 29.06.97. Ustabilt, varmt på bakken, sørvestlige vinder og vindhastigheter mellom 10-12 sekundmeter i høyden. Fantastisk, nå skulle det gjøres. 100 km var sesongens målsetting for Per-Arne Holmstad. Han maste og maste, snakka om kart og potensiale hver gang vi møttes. Etterhvert ble jeg og Børge Kristiansen mer og mer overbevist, spesielt etter Vågåturen. Da endret jeg min målsetting fra 50 til 100 km i Nord Norge. Kanskje skulle det gjøres i dag.

Kl 10.00 hadde vi avtale om å treffes ved Rostavannet i indre Målselv. Børge, Per-Arne, Finn Holmvik og jeg. Kl er 09.30 og cumulussene ligger allerede feit og fin sørover mot Dividalen og Setermoen. Vi kunne sikkert ha vært i luften i flere timer allerede.
Tross en del usikkerhet om forholdene, kanskje er de for kraftig, så velger vi å starte gåturen til topp. 50 minutter med knallhard gåing opp fjellsiden til 520 moh. Jeg er døden nær, Børge og Per-Arne er nesten ferdig og rigge når jeg kommer opp. At Finn er langt bak meg igjen er jo en liten trøst. Når får vi slike forhold som søringene har, de kjører bil til start.

Det var mye vind, men ikke for mye. Etter noen minutter tilvenning og måling fant vi ut at dette er helt topp. Antydninger til bølgeskyer viste seg å avta, mente vi og startet. Per-Arne først, vingen sto perfekt, han tok to skritt og så gikk det rett til himmels.


	Børge og Finn		Stein Are

Jeg syntes det så rått ut, men etter hektiske diskusjoner med Børge og Finn, samt vurdering av flygingen til Per-Arne, klarte vi ikke å vente mere. Børge og jeg startet omtrent samtidig kl 12.00. 15 minutter skulle vi ta inn på Per-Arne, det er alltid en stressfaktor og starte sist, jeg vet det, men klarte ikke og roe ned. Per-Arne har allerede stor høyde og stikker avgårde med nesten 2000 meter med luft under vingen. Faan, nå har jeg dårlig tid, jeg klatrer og klatrer, men det går for sakte. Hvor er han, han er borte, men heldigvis der fikk jeg ett lite glimt av han slik at jeg hadde retningen som han stakk avgårde på. Børge skrur behagelige høyt over meg. Det er som utgjort, der stikker han også. Jeg når ca 1600 moh. og vurderer det som høyt nok.
Rostafjellet er på det høyeste 1541 moh. Den sterke vinden gjør meg litt usikker på rotorforholdene. I fjor havnet jeg i en fryktelig rotor i Finnvikdalen, noe som hadde satt seg fast i bakhodet som en ekkel opplevelse jeg helst ikke ville oppleve flere ganger. Nå passerte jeg likt med høgste punkt av fjellet. Jeg fikk på nytt øye på Per-Arne, han var svært lavt og jeg var helt sikker på at han måtte lande inne i fjellheimen. Børge så jeg ikke mere til. Det viste seg at han hadde tatt ett annet rutevalg, over mot Hahttagalsi. Der var det ett voldsomt synkområde og han kom ikke langt oppover Tamokdalen.

Jeg fulgte sørsiden av Rostafjellet, men etter en stund vet jeg ikke hva som gikk av meg. Kompass har jeg ikke, og i denne situasjonen hadde det kanskje ikke vært til hjelp heller. Men som dere ser av bildet lengre ned, det er ikke enkelt å orientere seg i ett virvar av alpefjell. GPS er vel det eneste som kunne hjelpe. På langtur i Vågå hadde jeg store daler å fly etter og selv om jeg var ukjent i området var det ikke vanskelig å orientere seg.Her er jeg på hjemmebane og har faktisk utsyn nesten til hjemmstedet mitt. Men dagens tur er faktisk den første jeg gjør i dette området med en slik høyde og det viser seg svært vanskelig å holde kontroll med retningen. Nå gjør jeg dagens første tabbe. Der borte ser jeg Melkefjellet og selv om vinden kommer fra sør, (hvor er sør?) legger jeg avgårde over på nordsiden av Rostafjellet. Jeg glemmer rotorfaren og plutselig sier det PANG, termikk og kjempeforhold tenker jeg.
Ååååå deilig, nå er det lenge siden jeg har skrudd

Rett over start på Rostafjellet med utsikt over Målselvdalen.

termikk.

Jeg når nesten å skru en hel runde før fanskapen bryter løs. Hva er det som skjer, dette er ikke termikk. Umiddelbart forstår jeg at nå handler det om ROTOR. Jeg går i spinn, automatikken slår inn og uten og tenke på hvilken situasjon jeg er havnet i drar jeg fullkolaps og holder ett par sekunder, slipper så raskt opp.
Vingen stuper nå nesten under meg, dette bildet av vingen med venstre side innklappet og noen tråder surret rundt vingtippen sitter som klistret på hjernen i dag som ett lite mareritt. I tillegg får jeg twinn på linene. Se for dere edderkoppen som surrer inn flua i nettet sitt, slik følte jeg meg nå. Hva skal man gjøre for å få kontroll med en slik situasjon? Jeg har vært på sikkerhetskurs og må si at verdien av dette er helt uunnværlig når ting begynner å skje. Jeg drar fullkolaps igjen, twinnen retter seg opp og jeg holder i 5-6 sekunder. 9,3 meter pr. sek i synk sto det på minneverket til varioen. Jeg slipper opp og vingen stuper frampå, jeg bremser den inn igjen og det stabiliserer seg, men det hamrer og slår, vingen dreier hit og dit men nå uten at jeg mister kontrollen. Kanskje var jeg ute av rotoren, jeg satt som på nåler og alle sansene i beredskap for neste situasjon som kunne oppstå. Venstre vingetipp var fortsatt snurret i linene, den tok jeg ikke ut før jeg var sikker på at jeg var ute av rotorområdet. Jeg må ærlig innrømme at jeg var livredd, men samtidig trygg på hva som måtte gjøres for å gjennvinne kontrollen.

Jeg var nå på ca 1000 moh. Hvor kan jeg lande tenkte jeg, lysten til å fortsette å fly var som blåst bort. Men det gled så godt at jeg mente jeg kunne skli ut distansen mot Melkefjellet. Der var forholdene gode og det løftet. Er det termikk eller rotor. Automatisk begynner jeg å skru og leter etter det maksimale løftet, hjernen har allerede koblet bort redselen fra for noen minutter siden. Termikken tar meg på noen få minutter opp over 2000 moh. Utsikten var fantastisk og nervene begynte og roe seg. Distanseinstinktet våknet på nytt. Kanskje kunne jeg komme lenger en turen vår i 1996. 19 kilometer (Øverbygdtreffet 1996). Jeg så ned på bakken for om mulig og finne Per-Arne og Børge. Men de fikk nå bare gå seg en laaaang tur. Jeg skulle fly laaaangt. Med god høyde la jeg meg inn mot Vassdalsfjellet.
Jeg må innrømme at fortsatt så var jeg litt desorientert, ikke tenkte jeg på sola og hvilken side den skinner på når klokken er 12.00. Jeg fløy alle Vasdalstindene på skyggesiden (le siden).

"....det er ikke enkelt å orientere seg i ett virvar av alpefjell "

	Heldigvis var høyden god, det eneste var at vingen hamret og slo litt. Per-Arne som fløy, viste det seg etterpå, på losiden av det samme fjellet, hadde ikke noe bedre forhold enn meg. Termikken var hard i området. Ikke store og raske bobler, men smått og boblende sa han. Det var kanskje på le-siden at det var de beste forholdene tross alt. Vassdalen er ikke så lang, men jeg følte det varte som en evighet før jeg så utgangen av den. Når jeg nå kan fortelle dere hvilke fjell og daler jeg fløy over, så er det fordi jeg har studert kartet svært nøye etter flyturen. Underveis på denne første delen av turen hadde jeg svært dårlig kontroll med hvor jeg var. For de lokalkjente, så trodde jeg da jeg så en vei under meg, at jeg kom ut ved E6 på Øvergård. Men det viste seg å være Signaldalen. I Signaldalen ble forholdene som smør. Nydelig løft, endelig, og for andre gang på turen etter start var det ordentlig termikk. Nå kunne jeg puste ut og se meg omkring og orientere meg. Der så jeg Oteren og nå viste jeg hvor jeg var. Jeg kastet et blikk opp mot himmelen , og der, ja faan, eller hva skal jeg si, der så jeg en liten prikk. En prikk som beveger seg og den var rød. Per-Arne på tur. Han hadde ikke landet. Der hang han høyt over Hattfjellet i Singnaldalen. Litt merkelig og plutselig få øye på han etter at jeg hadde følt meg mutters alene i over en time.
		Per-Arne

Nå konsentrerte jeg meg om bobla. Skrudde og skrudde. Fra 700 til 2400 moh, deilig med en rolig boble som på det beste ga meg 7 meter i stig. På slutten ble jeg litt engstelig for å bli sugd inn i skyene. Det gikk bra.
På turen opp prøvde jeg å få kontakt med Per-Arne. Han var ikke så langt unna, en kilometer kanskje, men jeg gaula og skreik det jeg var kar om, men så ingen reaksjon. Noe jeg egentlig ikke hadde trodd heller, men det var godt å aktivisere seg selv litt og nå følte jeg meg ikke så alene lenger.
Fjellene i området er på 1400-1500 moh. 1000 meter over disse satt jeg med utsyn over de fantastisk Lyngsalpene. De er majestetisk fra denne vinkelen, bare prøv.

Det er rart hvor fort forholdene skifter, etter at jeg hadde nytt utsikten fra 2400 moh en stund så jeg den røde prikken igjen. Nå var det Per-Arne som hadde problemer, langt der nede, like over skogen så jeg han knota.

Kontakt !

Nå var jeg konge over luftrommet. Skiboten hadde jeg i sikte ca 20 kilometer rett foran meg. 50-60 kilometer kunne bli dagens distanse hvis jeg nå bare klarte og forsere fjellkjedene foran meg. Planen var og fly ned Kitdalen og videre ut Storfjorden. Men så oppdaget jeg Per-Arne som hadde fått god høyde igjen. Han la turen innover Hattfjellet mot Sommarfjellet. Ja, ja tenkte jeg, gjør han det så må også jeg kunne gjør det. Flypanen min ble revurdert til å følge etter han.
Dermed havnet vi mitt mellom to fjell, fanget som to fluer i en blomsterpotte. Jeg angret med en gang, faan nå blir det ikke langtur allikevel, men en ny runde med ROTOR.
Jeg var oppgitt og lei, dette orket jeg ikke mere. Ropte til Per-Arne at nå stikker vi ned Bergsdalen og ut mot sjøen.
Han ville ikke, etterpå sa han at hans vurdering av å fly ut dalen var det det samme som å fly ned og lande, noe han ikke aktet å gjøre når han var kommet så langt. Han ble liggende igjen for og prøve og ta høyde over fjellet. Kjempingen endte med at han havnet i rotor og omtrendt ble sugd i bakken. Til slutt måtte han gi seg og skli ut av Bergsdalen og lande på campingplassen ved Horsnes.
Ut den trange dalen var det ikke så mye rotor som jeg hadde forventet.

Noen innklapp og mindre dramatiske kolapser føltes bare naturlig. Jeg så campingplassen der Per-Arne kom til og lande bak meg, men jeg hadde god høyde og kunne legge meg inn mot fjellet med godt løft. 2 timer og 15 minutter hadde vi brukt på turen til Horsnes. Kartstudier viser at turen hit var på 37 km, noe som gir en snittfart på 16 km/t.

Storfjorden og Lyngenfjorden lå nå mektige og langstrakte under meg. Vinden var til god hjelp og nå kjente jeg at den ga meg svært god fart. Nordnesodden, nå sto bare en ting i hode på meg, Nordnesodden. Dit burde det være mulig og fly.
Nordnes er en liten odde der Kåfjorden ender i Lyngenfjorden, den tok jeg nå sikte på. Vinden kom fra sør/vest og dyttet meg kraftig bak. Termikken som slapp kom fra le-sidene, men de var rolig og runde i kantene. Jeg rundet Falsnesfjellet, og der så jeg Skibotendalen, Jiippii, hvor mange timer hadde vi ikke pratet om å fly til Skiboten. Studert kart og lagt planer gjennom hele vinteren. Per-Arne så jeg ikke snurten til, han skulle bare vist hvilket syn som åpenbarte seg foran meg. All slitet med rotorene var glemt. Ingen av fjellene som lå foran meg kunne gi rotor i forhold til flyplan ut til Nordnes- odden. Ut over bukta i Skiboten bar det i full fart. Åpent hav under meg, piip piip piiiip. 4,5 i stig, termikk her, overraskelsen var stor. Fine sirkler og nydelig utsikt som bare ble finere og finere helt opp til 1500 moh. Jeg hadde trodd jeg skulle skli inn mot fjellene på andre siden, og hadde forberedt meg på landing. Nå var jeg over disse. Er ikke verden makeløs.

Jeg må innrømme at jeg er fullstendig hengitt til paragliding og med slike opplevelser blir hengivenheten bare sterkere og sterkere. Resten av turen ble plankekjør. Mobiltelefon lå på innerlomma og kima i ett kjør.

Ruta

Det betydde at nå hadde gutta landet. Den gode følelsen ble bare enda bedre for nå viste jeg at dette kom til å bli sterke saker.
Før jeg kom ut til Nordnes snudde jeg for å teste om det var mulig å penetrere. Det gikk greit, vind- styrken hadde avtatt noe, så jeg la en runde ut over Lyngen- fjorden. Under meg passerte begge fergene. Jeg hadde 900 moh og det er 3,5 km over fjorden til Olderdalen. Hadde jeg bare hatt noen hundre høydemeter til, ja da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. På andre siden av Lyngenfjorden fortsetter fjellene hundrevis av kilometer videre. Nå måtte jeg skru med ned på Nordnes, men jeg viste at turen var lang så jeg tenkte overhodet ikke på at dette kunne gått mye lenger.

Det første jeg gjorde var å plukke fram telefonen for å se hvem som hadde ringt. Riktig, det var Per-Arne og Børge. Jeg slo på til Per-Arne som akkurat var ferdig å pakke vingen like ved campingplassen på Elsnes (37 km). Han kunne fortelle at Børge landet etter 10 km og allerede var på kjøring for og hente oss. Jeg pakka litt på vingen, surra rundt og snakka med meg selv. De siste 33 km gikk unna på under 30 minutter, noe som gir snittfast på ca 70 km/t, heeerlig. Ringte til samboeren og alle andre som jeg mente burde vite hva jeg hadde gjort. Det var en rus som av den beste konjakk og vite at nå var det gjort. 70 kilometer, 2400 moh, igjenngroing og slutt på termikken, stoppa av en fjordarm, hvor langt kunne ikke dette blitt ? Hvem blir først over 100 i Nord Norge. Vi må nesten sette oss det målet før vi satser på 200 km.

Klikk på klubbmerkene for mer info om området !

(Artikkelen er tidligere publisert i Fri Flukt 3/97 og på Per-Arne Holmstad`s nedlagte webside)

(Revidert 2005-09-05)